Papas tilpasning

Publisert 15.04.2013 av Jon Schjerpen. Endret 17.04.2013.

Første gang Papa Alioune Ndiaye kom til Bodø var det vinter og mørkt. Da han sto opp neste dag og åpnet døren, ble han livredd.

Blitt glad i Bodø
 Badou har ikke lenger et like anstrengt forhold til snø.

Han reiste alene til Norge som 21-åring for å bli fotballspiller. Nå er han godt inne i sin andre sesong i Bodø/Glimt, og har rukket å bli en av fansens favoritter på Aspmyra. Papa Alioune Ndiaye, eller Badou, som han kalles, hadde nesten fullført første året som jusstudent. Så bestemte han seg for å følge guttedrømmen.

– I have to adapt. That's important, sier han på god engelsk. Det norske språket går det litt senere med.

– Jaja, is the only word I know, sier han og ler.

Badou og resten av Bodø/Glimt-laget er akkurat ferdig med trening og felles lunsj. Etter hans to runder i lunsjbuffèten, går vi inn i et møterom med panoramautsikt over hjemmebanen. Han lener seg godt tilbake i stolen og legger hendene avslappet i fanget. Midtbaneterrieren kan også kunsten å slappe av. Han forteller at han trives godt nå, til tross for et skremmende første møte med byen.

– Jeg kom hit om kvelden, og det var helt mørkt. Jeg ble hentet av Håvard Sakariassen (tidligere Bodø/Glimt-spiller, journ.anm.), som kjørte meg til leiligheten jeg skulle bo i. Da jeg sto opp neste dag og åpnet ytterdøren, ble jeg livredd. Jeg hadde aldri sett snø før! Bare på TV. Jeg visste ikke helt hva det var. Han forteller at Håvard har ertet ham mye for dette i ettertid. Badou ler av det nå, men det var ikke bare greit å flytte alene til et nytt og ukjent land.

– Da jeg kom hit hadde jeg ikke vinterklær. Jeg gikk i t-skjorte, akkurat som hjemme. Kona til Håvard sa jeg måtte få meg klær, hvis ikke kom jeg til å fryse i hjel, ler han, og slenger et blikk ned på de store, grå vinterskoene.

Etter hvert som han har blitt mer kjent med byen og lagkameratene har han begynt å gå mer rundt i byen, fremfor bare å sitte hjemme i leiligheten. De han henger mest med er lagkameratene ”Ibba” Laajab og Vieux Sanè. De tar seg gjerne en tur ned i Glasshuset, eller innom en restaurant.

Hva er det beste med Bodø?

– Det må være når været er som i dag, sier Badou, og ser utover det solfylte kunstgresset på Aspmyra. Når været er sånn som dette, pleier jeg å sette meg i en stol utenfor leiligheten min og bare nyte det.

Hva er det verste da?

Han vrir seg litt i stolen. Ser ut vinduet. Nok en gang trekker han frem været.

– Det verste er helt klart snøen og kulden. Men etter hvert har jeg lært meg til å ikke bry meg om det. Hvis det er kaldt, så er det kaldt. Ok, jeg får ikke gjort noe med det. Jeg må bare tilpasse meg og være profesjonell. De holdningene har jeg nok fått fra foreldrene mine. It’s important to adapt.

Familien er veldig viktig for den unge senegaleseren. Han ler og smiler mye, men når det kommer til dem som står han aller nærmest, er han mer alvorlig og bestemt.

– Jeg har et veldig nært forhold til familien og vennene mine hjemme i Senegal. Det gjorde det selvfølgelig vanskeligere å reise fra dem, men jeg elsker fotball. Det er jobben min. Jeg må ofre mye for å bli fotballspiller. Det er viktig at jeg er profesjonell og gjør jobben min, sier han bestemt.

– Vi snakker sammen på Skype hver dag. Det er familien min som gjør meg sterk, og jeg benytter alle muligheter jeg har til å reise og besøke dem. Jeg ofrer mye for å være fotballspiller, men jeg må være profesjonell, gjentar han.

Senegals U23-landslag kvalifiserte seg til sommer-OL i London i fjor. Badou var med i flere av kvalifiseringskampene, men da troppen skulle tas ut, sto ikke navnet hans på listen. Dette til tross for at han hadde fått beskjed om at han skulle være med.

– Jeg burde vært med i troppen. Treneren sa til meg at han ville ha meg med. At det var viktig for laget og landet at jeg var med, og at jeg måtte gi beskjed til Glimt at jeg måtte få dra dit, selv om det var midt i sesongen. Glimt sa at det var greit, men så hørte jeg ikke mer fra landslagsledelsen.

Hvordan var det?

– Jeg ble sint og skuffet. Men jeg har aldri spurt om hvorfor jeg ikke ble tatt ut. Fokuset mitt er her, på Glimt. Det viktigste for meg er å forbedre meg.

Du har ikke gitt opp å få spille for landslaget?

– Nei. Jeg har en drøm og et håp om å få spille for Senegal.

Førr evig
Førr evig
Badous fokus er på Glimt.










Badou oser av seriøsitet. Hen nevner ofte at han må være profesjonell og at han hele tiden må prøve å tilpasse seg. Med å være profesjonell tenker han først og fremst på at han må satse på det han vil, til tross for alt han har forlatt i hjemlandet. Faren var en god fotballspiller da han var yngre. Siden har han vært soldat, og nå er han fotballtrener. Moren er lærer. De er de viktigste personene for ham. De minner han hele tiden på hvem han er, sier han.

– Å bli fotballspiller var drømmen min som liten. Jeg har alltid hatt det gøy med fotballen. Skolen var helt OK, men hvis jeg kunne velge, spilte jeg heller fotball enn å dra på skolen, noe jeg av og til gjorde. Det likte selvfølgelig ikke mor, og det sa hun tydelig ifra om, forteller han.

Det var moren som ga han kallenavnet "Badou" da han var liten. Han husker også godt at moren passet på hvem han skulle henge med utenom skoletiden.

– Moren min passet godt på meg. Hun ga klar beskjed om at jeg ikke fikk lov til å henge med noen som røyket, for eksempel. De fikk jeg ikke lov til å være venn med. Jeg var for ung for sånt, smiler han.

– Etter hvert fant jeg ut hvor viktig det er med utdannelse. Før jeg flyttet til Norge, begynte jeg å studere jus i Senegal. Det likte jeg godt, men like før jeg skulle ta eksamen ble jeg tatt ut til en OL-kvalifiseringskamp borte mot Colombia. Det var en stor og viktig sjanse for meg, så jeg måtte bare dra dit, selv om det førte til at jeg ikke fikk tatt eksamen. Jeg vil gjerne fortsette med studiene en gang, men det er vel ikke mulig i Bodø.

Oppveksten i Senegals hovedstad Dakar var ikke bare lett. På spørsmål om barndommen smiler han litt anstrengt. Det er ikke noe han ønsker å fortelle så mye om. Fra å sitte rolig og tilbakelent, setter han seg nå frem i stolen. Han legger hendene på bordet og gestikulerer mye.

– I Senegal har vi på en måte to utdanninger. En hjemme hos familien, og en på gata. Miljøet er mye tøffere der enn det er her i Norge. Du vet aldri om noen vil komme bort til deg for å stjele det du har, drepe deg, eller noe annet. Det er mye slåssing også. Noen ganger måtte jeg også være litt ”badboy”. Alle er sånn der, sier han alvorlig, uten at han ønsker å gå nærmere inn på tiden som badboy. Det gode smilet han hadde da han snakket om Bodø og fotball, har nå gradvis forsvunnet. Dette er ikke noe han tuller med. Han forklarer at det tøffe miljøet har gjort ham tøffere som person. Oppveksten i fattige kår har også gjort noe med personligheten hans.

– Jeg prøver å være snill. På grunn av fattigdommen jeg har opplevd, vil jeg alltid prøve å hjelpe folk.

Er du en snill person?

– Jeg prøver. Jeg vet ikke om jeg er snill, men jeg prøver alltid. Det er viktig at man ikke glemmer hvor man er fra. Jeg tenker på ingen måte at jeg er bedre eller viktigere enn noen andre. Når jeg er hjemme på ferie gjør jeg de samme tingene som før, med de samme menneskene. Andre mennesker kan kanskje endre personlighet når de får suksess, men hvis noen sier at jeg har blitt annerledes, blir jeg sint!

Badou snakker varmt om vennene han har i Dakar. De har betydd mye for at han skulle nå drømmen, som han ikke alltid hadde like stor tro på selv. Han forteller om at de ofte delte seg inn i lag og spilte fotball i gata. Der var han ”the king of the street”. Ingen derfra hadde blitt profesjonelle fotballspillere før.

– Selv hadde jeg ikke troen på at jeg skulle nå langt, men folkene rundt meg støttet meg og trodde på meg. Folk var stolte av meg, og jeg ville gjøre dem glade! Å få så mye støtte made me crazy, sier han og nærmest rødmer litt.

– Jeg kunne ikke skuffe dem. Det er viktig å beholde vennene mine. De er friends for life. De er som familie. Som brødre. Vi har et veldig nært forhold, ringes ofte, og støtter hverandre. Akkurat som venner skal. Tillit og ærlighet er viktig for oss!

Tomålsscorer
Tomålsscorer

Badou scoret to av målene da Bodø/Glimt vant 4-2 over Mjølner i en av sine første kamper for klubben. Her feirer han sammen med lagkameratene.


Det første møtet med Norge var allerede i 2003. Badou spilte for fotballakademiet Diambars, etablert av blant andre Patrick Vieira og Bernard Lama. Akademiet ga han muligheten til å være med på Norway Cup, verdens største fotballturnering. Selv om det var midt i juli, ble ikke den 12 år gamle gutten imponert over sommerværet her i landet. Klimaforskjellene i Norge og Senegal er noe som opptar Badou. Både nå og for ti år siden.

– Det var så kaldt! Jeg er vant med 26-27 grader, minst, i Senegal. Vi var med i to år, 2003 og 2004. Selv om det var kaldt, var møtet med Norge veldig bra. Det var morsomt å møte mennesker fra andre lang og kulturer, men det var også veldig spesielt. Alt var annerledes! Mat, hus, folk. Alt.

Hva har Diambars betydd for deg?

– De har betydd mye for karrieren og utdannelsen min. Vi ble mestere i Senegal det siste året før jeg dro til Bodø/Glimt. Det var en god start for meg.

Overgangen fra Diambars hjemme i Senegal, til spill i Adeccoligaen i Norge var vanskelig på flere måter. Nok en gang nevner Badou at ”it’s important to adapt”. Han blir plutselig mye mer engasjert når temaet gule kort kommer opp.

– Dommerne her blåser på andre ting og gir kort for andre ting enn jeg er vant til. Jeg tror jeg fikk seks gule kort forrige sesong. Det er for mye! Denne sesongen har jeg som mål å ikke få mer enn kanskje to gule. Det var veldig utfordrende å komme hit og spille fotball. Spillestilen er helt annerledes enn det den er i Senegal. Taklingene, teknikken, pasningene, alt sammen. Jeg måtte lære fort. Det er viktig å lære av feilene sine. Det er sånn man blir bedre! Man må heller ikke være redd for å gjøre feil. For å oppnå suksess må man gå fra feil til feil. Da lærer man at man ikke skal gjøre det igjen. Det er viktig å bruke hodet. Det handler om å tilpasse seg, gjentar han. Både på banen, ovenfor dommer og medspillere, og i livet utenfor fotballbanen.

Drømmene for fremtiden er klare. En dag vil han spille i en av de største ligaene. Selv mener han det er i Frankrike, men det er ikke alle helt enige i.

– Alle sier at jeg bør spille i England på grunn av fysikken min. Da vil jeg heller spille i Frankrike eller Spania. I Spania, der favorittlaget mitt Barcelona er, har de en spillestil jeg liker godt. Det er mer pasninger og teknikk. Det passer meg bedre. Jeg har en drøm om å spille for Barcelona. Det er en drøm, men ikke umulig.

Favorittspillerne er Yaya Toure og Andrès Iniesta.

– Jeg liker Yaya Toure spesielt godt. Jeg fulgte ham mye da han spilte i Monaco. De to er ganske like spillertyper som meg.

Utenfor vinduet drypper smeltevannet fra Aspmyra-taket. Til tross for at kalenderen viser april måned, ligger det fortsatt godt med snø rundt banen. Snøen Badou ettertrykkelig har forklart at han ikke har så mye til overs for.

Har du prøvd deg på ski?

– Haha! Nei, det har jeg ikke. Jeg liker ikke snøen. Hvis jeg hadde gått på ski, tror jeg at jeg hadde blitt drept! Håvard pleier å prøve å få meg med ut på skitur, men da blir jeg heller hjemme i leiligheten min. Jeg tror nok ikke jeg noen gang kommer til å prøve det. Frisbeegolf har jeg vært med på. Det passer meg bedre. Det er morsomt!


Se Badou score sin første mål i Glimt-drakta

 

 På Youtube er det lagt ut en video av noe av det senegalseren har gjort i Glimt-drakta så langt.