Vi må dyrke vinnerskallene

Publisert 13.09.2017 av Trygve Grønning.

Det norske landslaget befinner seg i skrivende stund på 85. plass på FIFA-Rankingen. På 90-tallet var vi nummer to. Hvor gikk det galt?

 Etter å ha blitt totalt rundspilt i forrige landskamp mot Tyskland, og sendt hjem til Norge med 6-0 i sekken stilles spørsmålet: Hva er galt med landslaget? Kunstgress, mangel på spisskompetanse, dårlige taktiske vurderinger og for lite fokus på resultater har vært gjennomgangsmelodien når «ekspertene» har konkludert.

Mangler en lederskikkelse
Landslaget mangler kanskje den spisskompetansen vi hadde på 90-tallet. I dag har vi mange fotballspillere som er litt god på mye, men ikke kjempegod på noe – det finnes selvfølgelig unntak, men jevnt over må det sies å være en nøyaktig beskrivelse av de norske landslagspillerne. Når det er sagt så er flere av spillerne våre viktige bidragsytere i de beste europeiske ligaene – slik som de var på 90-tallet. Joshua King leverer varene i Bournemouth, Rune Almenning Jarstein og Håvard Nordtvedt biter godt i fra seg i Bundesligaen, Sander Berge blir sett på som uerstattelig i Genk og Omar Elabdellaoui er klar for Champions League spill med Olympiakos.

Alle disse spilte i kampen mot Tyskland, men ingen av dem sto frem som en leder. Det var det ingen andre som gjorde heller. Etter at Brede Hangeland ga seg på landslaget har kapteinsbindet gått på rundgang. Mange har prøvd seg, ingen har lykkes i stor grad. Det mangler en tydelig lederskikkelse på landslaget. En vinnerskalle.

Iran, Burkina Faso, Sierra Leone, Azerbaijan og Syria ligger alle over Norge på FIFA-Rankingen. Vi burde absolutt ligge over alle de, men da må det en endring til.

"Panzer-Hagen" vs Forren
La oss bruke midtstopperplassen som et eksempel. Hvor lenge er det siden Norge hadde et godt stopperpar? Da Brede Hangeland spilte for Norge hadde vi til dels noen stabile konstellasjoner med Hangeland og Erik Hagen/Kjetil Wæhler. Verken Hagen eller Wæhler ble sett på som moderne midtstoppere. De hadde begge begrensede ferdigheter med ballen i beina, og bidro lite i det oppbyggende spillet. Etter de ga seg på landslaget har vi prøvd å dyrke den moderne midtstopperen. Han som er god med ball i beina, rolig under press, og en viktig bidragsyter offensivt – god å forsvare seg må han også gjerne være. Et prakteksempel på denne typen midtstopper er Vegard Forren. Med Tyskland-tapet friskt i minne, ville jeg valgt en type som Erik «Panzer» Hagen foran en Vegard Forren til neste landskamp uten å foretrekke en mine.

Endringen kan imidlertid ikke begynne på landslaget. Vinnerskallene må dyrkes før det. Joshua King er en av de bedre spillere vi har fått frem på landslaget de siste årene. Ble han god fordi han spilte possession-øvelser på kretssamlinger (som en av mange lovende, tekniske spillere), eller fordi han som 16-åring måtte bryne seg mot stoppertyper som Ryan Shawcross og Michael Keane i treningshverdagen. Jeg holder en knapp på den siste. 

Må dyrke flere spillertyper
Shawcross og Keane er begge fast inventar i Premier League i dag, men er ikke de typene som passer den norske modellen for spillerutvikling. Den litt teknisk begrensede midtstopperen på småguttelaget, som alltid klarerer ballen bort, men som har et vanvittig vinnerinstinkt blir ikke verdsatt nok i Norge. Vi har ikke fokus på resultat, men på utvikling (det har til og med vært tilfellet på landslaget de siste fem årene). Midtbanekrigeren som løper utrettelig hver kamp, tar den ene sklitaklingen etter den andre og pisker de andre til å gjøre det samme, blir bortprioritert til fordel for spillere som er flinke til å holde på ballen. Roy Keane var en slik innpisker. Mats Møller Dæhli og Magnus Wolf Eikrem er ikke det.

Landslaget trenger spillertyper som Martin Ødegård, men vi trenger også typer som Roy Keane. Vi må dyrke begge spillertypene.