På kanten av stupet

Publisert 19.09.2017 av Trygve Grønning.

Foo Fighters er, kanskje, verdens største rockeband. Det har de vært i snaue 20 år. Med ny-utgivelsen «Concrete and Gold» prøver frontmann, Dave Grohl, fortvilt å holde liv i bandet, men er det ikke egentlig på tide å dra ut støpslet?

NYTT ALBUM:
Fredag slapp Foo Fighters albumet "Concrete and Gold".

Dave Grohl startet opp Foo Fighters i 1995, i etterkant av oppløsningen av Nirvana. Siden den gang har Dave Grohls band blitt et av verdens største. De siste årene har imidlertid plateutgivelsene vært litt blandet drops. Live-opptredenene deres holder enda mål, men bandet har måtte se seg nødt til å gå nye veier for å holde seg interessante. I 2011 spilte de inn «Wasting Light» (2011) analogt, i Dave Grohls garasje. «Sonic Highways» (2014) spilte de inn i åtte forskjellige amerikanske byer, samtidig som de produserte en musikkdokumentar for HBO. Begge konseptene var i og for seg kule, men musikalsk sett har det ikke vært mye å rope hurra for siden «Greatest Hits» albumet kom i 2009. Derfor var forventningene til «Concrete and Gold» litt beskjedne, men undertegnede håpet, eller drømte, om et skikkelig godt rock-album.

Concrete and Cold

 

Artist: Foo Fighters
Lanseringsdato: 15.09. 2017
Lengde: 48:17
Sjanger: Rock
Produsent: Greg Kurstin
Plateselskap: RCA Records
Terningkast: 3

Ny produsent
Greg Kurstin er en av de høyt aktede produsentene i dag. Han har vunnet en rekke priser for sitt arbeid, og har blant annet produsert Adeles «25» og Sias «Chandelier». «Concrete and Gold» er det første albumet han produserer for Foo Fighters. Albumet er veldig godt produsert, og florerer av glimrende musikalske innslag satt fint sammen. Alt fra bakgrunnsvokaler fra Alison Mosshart, Justin Timberlake, Shawn Stockmann og Inara George til selveste Paul McCartneys 
trommebidrag på sangen «Sunday Rain». Den vanlige Foo Fighters-besetningen (Dave Grohl, Nate Mendel, Chris Shiflett, Pat Smear, Taylor Hawkins og Rami Jaffe) leverer med sine instrumentale verk. Det er egentlig ikke så mye å sette fingeren på, bortsett fra en ting: Det høres ikke ut som Foo Fighters. 

Uheldig miks
Albumet har hentet elementer fra Pink Floyd, The Beatles, Slayer og Black Sabbath og blitt sydd sammen av en heit pop-produsent. Det fungerer overhodet ikke. Albumet er dorge kjedelig og ribbet for originalitet. Etter å ha hørt gjennom skiva fra start til slutt, tenkte jeg: "Dette var ikke så verst", og så la jeg det nederst i skuffen og glemte den. 

Helt bekmørkt er det imidlertid ikke. Sangene «Run» og «The Sky Is a Neighborhood» minner litt om god, gammel Foo Fighters-rock, men er så polerte og tilbakeholden at det minner mer om Coldplay. Et av få lyspunkt er når Dave Grohl henter frem sin akustiske gitar på låten «Happy Ever After (Zero Hour)». Albumet skulle befeste Foo Fighters posisjon som verdens beste rockeband, men har i stedet gitt de en solid dytt på deres ferd mot oppløsning.