For selv hadde du sikkert aldri gjort det samme …

Publisert 28.09.2017 av Per Atle Karlsen.

Det er ganske enkelt å sitte på vår høye hest og se ned på dem som kommer fra et annet land. Vi skjønner jo tross alt hvordan de har det. Vi har bare ikke tenkt til å la noen andre kulturer og meninger ta plass i vår lille norske boble. 

PÅ FLUKT:
Hver eneste dag legger flere tusen mennesker ut på flukt. Flesteparten dør i forsøket på en bedre hverdag.

Innvandrerspørsmålet har vært sentralt i Norge i mange, mange år. Slik er det fortsatt. En tredjedel av landets befolkning mener at tilstrømmingen av innvandrere truer den norske kulturen på en eller annen måte. Folk tenker konsekvenser, polarisering og islamofobi.

Også er det jo alle de statistikkene som peker på hvor mange lovbrudd som er utført av innvandrere. Så er det alle de pengene vi må bruke på disse menneskene. Vi nordmenn tenker at dette, dette vil vi ikke ha inn i vårt land, vår fasade, vår visjon av perfekt.

Men, i stedet for å tenke som en av tre nordmenn, ber jeg deg heller prøve å tenke som en innvandrer. Tenk på gutten som dro fra Aleppo fordi han ikke ønsket å drepe uskyldige. Tenk på pappaen som sendte gutten sin på flukt gjennom Europa slik at han ikke skulle ende opp død før han hadde fylt 20. Tenk på mammaen som valgte å sette sitt spebarn på en utslitt flåte for å krysse Middelhavet. Tror du de gjorde det for moro skyld? Tror du de gjorde det for at de gledet seg til å komme til Norge og skremme den komfortable nordmannen?

Norge har så lenge jeg kan huske vært et land som liker det trygge. Forandringer er skremmende.

Mange innvandrere truer den norske kulturen, og de fleste innvandrere er i alle fall kriminelle, sier vi. Har vi noen gang tenkt på hvorfor vi mener det?

Se for deg at du kommer til et helt annet land. Du har flyktet fra krig og elendighet, for å søke opphold i det som angivelig skal være et av de beste landene i verden å bo i. Men da du kommer dit finner du fort ut at alt ikke er så rosenrødt. Først blir du splittet fra familien siden ungen din på fem år ikke har et gyldig pass. Du blir send til et mottak i Nord, mens ungen din blir sendt på et lukka mottak i Sør. Deretter blir du en kasteball i et system som ikke fungerer. Sendt hit og dit. Innesperret X antall timer i døgnet. Du kan ikke jobbe. Du kan ikke gå skole. Du kan ikke være med familien.

Norges integreringspolitikk fungerer ikke. Den fungerer ikke så lenge vi nordmenn er fulle av fordommer. Vi gjør det vi kan, tenker vi. "De" er bare så utakknemlig. Men er det egentlig sånn?  

La meg fortelle deg en ting; VI GJØR IKKE ALT VI KAN! Hvordan skal en person integreres om han eller hun blir sendt til et lite tettsted i Indre Troms eller Nord-Trøndelag. De blir ofte sendt dit fordommene er størst for innvandrere – på landet. Deretter blir de sittende der i usikkerhet, og har ingen mulighet til å forsørge verken seg selv eller familien. Og hvordan kan de bli kjent med det norske samfunnet, da det norske samfunnet viste dem ryggen i det første møtet? 

De rekker ikke å gå av bussen før fordommene møter dem. Slikt blir det problematiske grupperinger av. I tillegg er det ikke alle mottak som tilbyr norskopplæring heller. Slikt blir det problematiske grupperinger av. Også må vi selvfølgelig huske på at vi kan ikke ha mennesker her som går med et annet hodeplagg en oss. Det er skummelt, det. Slikt blir det problematiske grupperinger av. Grupperinger skaper usikkerhet, avstand og frykt for hverandre. På mange måter kan vi takke oss selv for det bildet vi har skapt av innvandrerne, for det bildet har vi i stor grad malt selv. 

Hør, det er ingen som ønsker å flykte. Det er ingen som ønsker å komme hit til Norge for å kødde med nattesøvnen din. Det er ingen som ønsker å ofre sitt liv for å komme hit, men de gjør det – for de har ikke noe valg. Ikke er de skumle heller, bare så det er sagt. Så, kom deg ut av den lille bobla di, nå. For om du tenker deg om to ganger, så vet du, like godt som meg, at du ville gjort akkurat det samme selv, om det var du som ville redde familien din.