KOMMENTAR: Du bestemmer over deg selv – med mindre du er gravid

Publisert 01.11.2017 av Andreas B. Jacobsen. Endret 01.11.2017.

Du har full råderett over din egen kropp hele livet og vel så det. Med mindre du har donorkort, blir du begravd med alle organer intakt. Det eneste unntaket fra denne råderetten er ved graviditet.

ABORT:
Men etter 12 uker er det ikke ditt valg lenger.

I Norge kan en gravid kvinne ta abort i løpet av de første tolv ukene av svangerskapet. Etter dette regnes fosteret som et levende menneske, og abort er da fosterdrap. Lovverket vårt har en innebygd forskjellsbehandling: Noen mennesker har full råderett over sin egen kropp, mens andre har det ikke.

Kroppslig autonomi regnes som en menneskerett. Du har full råderett over din egen kropp. Du kan reise hvor du vil, du kan velge selv om du vil ha en tatovering, og du kan velge selv om du vil donere blod. Etter din død, når du ikke lenger trenger organene dine, har du fremdeles full råderett over dem. Med mindre du har fylt ut et donorkort, som gjør at dine organer kan bli brukt til å redde andre menneskers liv.

I følge Norsk lov kan ikke en kvinne ta abort i syvende måned. Men dersom barnet blir født i syvende måned og trenger blodoverføring fra moren for å overleve, kan moren nekte å gi blod til det samme barnet. 

Her er det viktig å skille mellom juss og etikk. De fleste vil være enig i at en mor er etisk forpliktet til å gi blod dersom hennes barn behøver det. Men burde hun være forpliktet ved lov? Og dersom hun ikke er forpliktet ved lov etter fødselen, hvorfor skal hun være forpliktet under svangerskapet? At loven ikke er konsekvent vedrørende dette anser jeg som et problem. Et inkonsekvent lovverk er et svakt lovverk, og kan alt for enkelt undergraves.

Hva er det som gjør at ufødte barn har utvidede rettigheter sammenlignet med fødte barn? Og hva er det som gjør at kvinner etter tre måneders graviditet får reduserte rettigheter sammenlignet med alle andre?

Sett at vi legger til grunn samme prinsipp i alle situasjoner, hva blir resultatet? Jeg ser to mulige scenarier, og begge medfører endringer i lov og praksis. Det ene scenariet er basert på at vi stoler på hverandre, at vi har et tillitsfullt menneskesyn. Da kunne abort, organdonasjon og blodoverføring helt og holdent styres av den enkeltes etikk og menneskesyn. Da holder vi fast på menneskerettighetene våre, og vi blir nødt til å stole på hverandres dømmekraft. Vi vil fortsette å ha tilfeller hvor mennesker dør fordi andre mennesker ikke bidro med blod eller livsviktige organer. Vi vil også fra tid til annen oppleve termineringer sent i svangerskap. Men vi vil ha fullstendig råderett over egen kropp.

Det andre scenariet er basert på at staten og fagkyndige får råderett over kroppene våre ved behov. Da vil det ikke lenger være nødvendig å ha en egen abortlovgivning! Vi kan heller ha en "lov om situasjonsbestemt innskrenket kroppslig autonomi" som omfatter alle tilfeller av den typen som vi snakker om her. Da må vi stole på at loven, myndighetene og sykehusene distribuerer våre kroppslige ressurser rettferdig.

Alle blir automatisk organdonorer. Det vil være påbudt å gi blod når det kan redde liv. Akkurat som en fremtidig mor nå er pålagt å være vert for et annet individ, vil hun være nødt til å gi blod til sitt barn etter fødselen. Og har hun en sjelden blodtype vil hun også være pålagt å donere til blodbanken. Fremmede liv er også liv. 

Det som skiller de to scenariene koker ned til et grunnleggende spørsmål: Tror vi at samfunnsborgere vil og kan ta vare på hverandre, eller tror vi at staten må hjelpe oss med det? Uansett hvilken løsning du liker best, må vi være konsekvente. Loven må være lik for alle. Det er bare rettferdig.