Journalistikkutdanninga i fritt fall

Publisert 09.11.2017 av Adrian Skaar.

Journalister har fortsatt en samfunnsoppgave som jeg mener er viktigere nå enn aldri. Med fake news, Twitter og andre sosiale medier og kanaler har det aldri vært enkelere å spy ut ting som er av lav kvalitet.

Fra 2008 til 2017 har antall primærsøkere til journalistikk ved Nord Universitet gått fra 70 til 23 ifølge Samordna Opptak. Dette er tall som bekymrer, men står det så ille til med journalistutdanninga som alle skal ha det til?

Jeg studerer journalistikk ved Nord Universitet. I min klasse alene halverte antall studenter seg på ett år. Det samme i klassen over meg. Hvorfor skjer dette? Flere har pekt på at utdanninga er utdatert, flat og kjedelig. Det er flere år siden de fleste av lærerne var aktive journalister selv. Medieverden var annerledes på den tiden og de har blitt beskyldt for å være et offer av nettopp dette. Enda flere har droppet ut på grunn av det beryktede «Dannelsesemesteret» hvor man kun har filosofi og vitenskapsteori. Her stryker nesten halvparten av de som tar eksamen. Selve journalistikkstudiet starter ikke før etter det første semesteret. Mange av mine tidligere klassekamerater slet med dannelse, og ble motløse etter å ha strøket på første forsøk. Jeg må innrømme at jeg var i tenkeboksen selv før jeg fikk svar på dannelseeksamen (som heldigvis var positiv). Hadde jeg strøket så hadde jeg nok revurdert fremtiden min og muligens tatt en annen retning med studiene mine. Sett bort i fra det, hvordan ser fremtiden for studiet ut?

Førsteamanuensis Bengt Engan har erkjent til Medier24 at utdanninga er truet, men at de ikke har gitt opp. Oppdatert studieplan med fokus på lyd, bilde og tekst er prioriteten. Tekst kommer alltid til å stå sentralt innen journalistikk, og selv om journalistutdanninga har klare utfordringer er tekst noe de har vist at de fortsatt har peiling på. Intervjuteknikk, kildekritikk, etikk og vær varsom-plakaten vil alltid være viktig og relevant. Det er innen disse temaene at lærerne virkelig har vist sin kompetanse. Viktigheten av dette skal ikke kimses av, og selv om det kanskje er noe mange avfeier som mindre viktig i dagens medieverden, vil jeg påstå det motsatte. Det er vår oppgave som journalister å sørge for at det som kommer ut til massene er av en viss standard. Folket er kanskje ikke klar over det, men vi vet at jobben vi gjør fortsatt er viktig. Ja, journalistutdanninga i Bodø har fortsatt en vei å gå på enkelte punkter, men jeg mener at de fortsatt har en ekspertise og kompetanse innen journalistikk de kan tilby til tross for tvilen som muligens ligger blant flere av studentene som har vært innom studiet de siste årene.

Flere av de jeg har gått i klasse med han klaget over at de føler at de går på ungdomsskolen med dette studiet. De må komme på skolen hver dag, og får beskjed dersom de ikke møter opp. Jeg kan skjønne det. På de fleste studier kan man komme og gå som man vil, og kun møte opp på eksamen og andre obligatoriske ting. Men jeg skjønner også lærerne sitt ståsted. De vil naturligvis at flest mulig kommer til forelesningene deres. De føler at de har noe viktig å lære bort hver eneste dag, og siden mange av timene er praktiske er det faktisk nødvendig med oppmøte. Jeg kan også tenke meg hvor demotiverende det må være for lærerne å se frem til en ny dag med jobb, kun for 4-5 stykker til å møte opp. Med bare 16 mennesker i klassen blir det fort få som møter opp, og derfor føler jeg et visst ansvar for å delta. Det er jo faktisk derfor vi er her i det hele tatt, nemlig for å gå på skole og studere. Motivasjon kan være vanskelig å finne av og til, men med en fremtidsrettet og innovativ studieplan mener jeg at den vil komme. Lærerne skal motivere studentene, men med en arbeidslyst og iver kan vi som studenter være med på å motivere lærerne også.