ANMELDELSE: Tar gjerne mer av Lukas, men han kan godt sutre litt!

Publisert 01.12.2017 av Suzanne C. Heide.

Den riktige bok er en havegrind
til et land du får skjenket som gave

OPPFØLGER:
Bok nr. 2 i serien om Lukas.

En gang for lenge siden sa han det så godt, André Bjerke, i sin kjærlighetserklæring til bøkenes verden. Akkurat som for ham, har det skrevne ord også alltid vært av enorm betydning for meg. Som lita jente slo jeg kveld etter kveld på lampa uten lov, etter at de voksne hadde forlatt rommet, og dykket begeistret inn blant hekser, troll og heltemodige barn i bokstavenes rike.

Godt og vel tjue år senere er jeg minst like begeistret, og krysser fingrene for at min lille datter en gang i fremtiden vil gjøre lignende opprør. Mye tyder på at jeg får ønsket oppfylt, når lillemor frydefullt vifter med armene, flirer og gjenforteller det som står i den sist ervervede bokskatten. Scenarioet får meg til å smile varmt i gjenkjennelse; de beste bokminnene har jeg fra barndommen. Jeg er da også av den oppfatning at barnelitteraturen er vel så viktig som den skrevet for voksne.

Hva gjør du, Lukas?

 

Tekst: Johan B. Mjønes

Illustrasjon & layout: Åshild Irgens

Utgivelsesdato: 13.09.2017

Språk: Bokmål

Antall sider: 27

Lesenivå: 3-6

Bøker i samme serie: Sov godt, Lukas

Forlag: Aschehoug


Vil slå an hos Grossmann-fans

Hva gjør du, Lukas? er bok nr. 2 i en serie som jeg har klokkertro på kommer til å bli viktig for de små. Forfatter Johan B. Mjønes og illustratør Åshild Irgens har sammen skapt et lekent hverdagsunivers, som lett kan sammenlignes med Lillesøster-fortellingene til Kari Grossmann. Både karakterer og situasjoner er gjenkjennbare for de fleste, og moralen er tilstedeværende gjennom hele fortellingen i både første og andre bok.

Plottet i denne oppfølgeren er ikke revolusjonerende, men det trenger det heller ikke være når det er godt:

Vesle Lukas er på lekeplassen. Her er det også mange andre barn, men ingen vil leke med ham. Lukas tvinges derfor til å finne på ting på egenhånd. Han får øye på en maur som gir ham den brilliante idéen om å lage hytte i trærne, og plutselig vil de andre barna leke med ham likevel.

Flott komposisjon

Historien er formidlet gjennom korte, enkle setninger, som egner seg greit til høytlesning, og som jeg vil anta fungerer fint også for barn som holder på å lære seg å lese selv. Mjønes har tidligere gitt ut flere bøker for ungdom, og jeg tør å påstå at han har taklet overgangen til å skrive for de aller minste relativt smertefritt.

Irgens har hovedfag fra Kunsthøgskolen i Oslo, og har illustrert en rekke barnebøker for flere ulike forlag. Hun er kjent for sin humoristiske og detaljrike blyantstrek, som hun før publisering gjerne gir et ekstra løft ved hjelp av Photoshop. Ikke desto mindre er illustrasjonene i bøkene om Lukas virkelig noe å fryde seg over. Alt fra den behagelig duse, men like fullt generøse bruken av farger, til hvordan hun klarer å fange det som er så typisk for menneskenaturen; både hva gjelder kroppsspråk, ansiktsuttrykk og situasjoner, gjør lesninga til en god opplevelse. Det skal ikke mye velvilje til før man lar seg sjarmere.

Treffer målgruppa

«Sjarmert» er også ordet jeg tar sjansen på å bruke for å beskrive veslas respons på boka. Den måtte leses tre ganger i løpet av få minutter, og i tillegg til begeistret peking, prat og undring, måtte Lukas få knuseklem flere ganger. Jeg tar denne responsen på høyeste alvor.

Nesten til topps

Likevel er det en sak som gnager litt på meg, og den blir avgjørende årsak til at Hva gjør du, Lukas? ikke får høyeste terningkast; jeg savner litt sutring.

Det er ikke noe galt med Lukas - jeg liker ham godt. Og hva er det å ikke like? Han er løsningsorientert og raus. Når de andre ikke vil leke med ham, leker han pent på egenhånd. Når de andre plutselig vil leke likevel, sier han ja uten å nøle. For Lukas har god plass i hytta si. Ingen spor av dyp, oppriktig skuffelse. Ingen spor av sinne eller hevnlyst. Kanskje føler han noen av disse tingene på innsida, men i så fall orker han ikke å plage oss med det. Drømmeungen, vil noen kanskje tenke. Gjennom flere års jobb i barnehage, ble jeg kjent med temmelig mange fire-femåringer. Personlighetene like mange blant dem som antall sandkorn i Sahara. Jeg sier ikke at barn som Lukas ikke finnes, for et par av de jeg møtte minner faktisk om ham, men jeg tror de er i mindretall. Det er ikke noe galt i å vise følelser, hverken positive eller negative, og de aller fleste små barn har (heldigvis) ikke lært å begrense sitt eget følelsesregister. Det er helt ok å ikke være så fryktelig sterk hele tiden, og det synes jeg barnebokforfattere har et særskilt ansvar for å formidle til de minste. Lukas kunne derfor godt ha sutret litt mer.

Nå er det imidlertid slik at målgruppa er barn mellom 3 og 6 år, og de biter seg neppe fast i unødvendige ting, slik som jeg. Kompositorisk er boka tross alt nydelig, og historien i den universell. Dessuten er det innmari kult at forfatteren lar maur og maurtue være allegori på barn og kvisthytte. Jeg og småen tar gjerne mer av dette.

nettopp terningkast 5
Terningkast 5