Med angsten i ryggsekken

Publisert 04.09.2018 av Marte Fredly-Steen. Endret 04.09.2018.

- Virkeligheten for meg har vært å våkne hver dag med vondt i magen og ha en klump som bare vokser seg større og større.

 
 

 Trønderjenta Une Cecilie Oksvold (26) skal mandag morgen på en fem dager lang tur til Møysalen i Nordland. Der skal hun og 16 andre gå og leve sammen. Hun har et tilsynelatende normalt liv med samboeren Harald og hunden Juster, og har startet på et studium som heter naturguide. Helt uproblemtatisk hvis man er interessert i den slags kan man kanskje tenke.

 Men hvis man kjenner til Unes historie forstår man at denne turen potensielt kan bli et mareritt. Hun har aldri gått så langt eller levd så tett på mange ukjente mennesker. Turen kan gi næring for noe hun har hatt med seg siden hun var liten; nemlig angst.

> Les også saken her: Med angsten i ryggsekken.

image9.jpeg
 

 Friluftsliv var helt uinteressant for skolejenta Une. Når det var utedager på barneskolen pleide hun å skulke, og de gangene faren ba henne med på tur var sofaen mer fristende. Hvem vil vel fryse og bli våt når man heller kan sitte inne i en myk sofa og se på TV? For mange kan dette høres ut som et typisk barn, men Une har ikke hatt en barndom lik alle andres.

 Siden barneskolen har hun hatt det hun selv beskriver som unaturlige reaksjoner på helt vanlige situasjoner. Barndommen var fylt av redsel for både det kjente og det ukjente. Hun kunne våkne med stikkende smerter i magen før skolen, og når hun endelig fikk dra hjem kunne hun gråte seg i søvn. Å sove ga henne noen timer fri. Etter hvert forsto hun at livet ikke skulle være slik, for hun følte at livet var veldig vanskelig.

Da hun ble 18 år gikk hun til en lege som henviste henne til psykolog. Une hadde timer hos psykologen i halvannet år, men til ingen nytte. 

- Jeg fikk bekreftet at det var synd på meg, så det fungerte ikke.

På grunn av dette valgte hun å bevege seg fra legesystemet til det mer alternative. Hun prøvde homeopati, healing, mindfulness og endring av kosthold. Ingenting fikk smertene bort.

 
 

Det store vendepunktet 

 Fire år senere måtte Une til legen igjen for å få sykemelding fra jobben. Hun ønsket ikke å prøve psykolog igjen, og medisiner syntes hun virket skummelt. Det var da legen sa ordene som skulle forandre Unes liv:

«Hvorfor tar du deg ikke bare en tur i marka med hunden og setter opp telt?»

 Først tenkte hun at det neppe kunne fungere, for friluftsliv var langt i fra hennes greie. Dagen etter dro hun likevel ut i bymarka i Trondheim med den kortbeinte hunden Juster. Turen ble ikke lang, og de stoppet ved det første vannet de kom til. Dette var første gangen angsten ikke var med Une i sekken. Vekten hun hadde hatt på skuldrene i så alt for mange år ble lettere mens hun stirret ut over det islagte vannet i skogen. Pusten føltes lettere.

- Der klarte jeg å være helt tilstede i nuet, og da forsvant de vonde tankene og følelsene. Det var en stor opplevelse, og jeg tror aldri jeg kommer til å glemme det. 

 Dette vendepunktet fikk Une til å gå flere korte turer i nærområdet. Hun fant sitt fristed der angsten ikke kunne finne henne. Om hun hadde gjort noe dagen før som var flaut eller skulle gjøre noe skummelt neste dag var uvesentlig. Une var bare Une når hun var ute.

På tur med Juster
På tur med Juster
 

Mestringsfølelse uten like

Etter hvert begynte Une, Harald og Juster å dra på telttur. En sommerdag trasket de avgårde med sekken full av lånt utstyr.

 Den spesielle kvelden var himmelen kledd i rosa, oransje og rødt. Une var målløs og kunne ikke annet enn å begynne å le. Den sterke opplevelsen fikk henne til å forstå at dette var noe hun måtte gjøre flere ganger. Hun ble fylt av en følelse som ingenting annet hadde gitt henne tidligere. Å dra ut var nesten som å komme hjem.

 Så skulle hun ha sin første natt alene i telt. Denne turen skulle vise seg å bli en ny barriere for Une. Hun har alltid vært veldig streng mot seg selv og aldri god nok i egne øyne.

 I hennes hode er det alltids noe som kan skje. Hun er redd for mørket, klovner og menn som kan komme og ta henne.

 Hun hadde vært på teltplassen dagen før med samboeren, så ingenting virket skummelt med å ta en ekstra natt. Teltet ble satt opp og alt var bra. Bålet fikk hun ikke fyr på, så middagen bestod av kalde pølser og en øl.

 Kvelden kommer og Une sovner uten store problemer. Etter en time våkner hun. Det er noen som prøvde å komme seg inn i teltet hennes. Selv om det bare var en drøm er hun overbevist om at det er noen der. Livredd ringer hun samboeren. «Du må komme og hente meg, for jeg er redd», sier hun. Paret har kun én bil, og den står parkert der Une er. Hun er så redd at hun ikke tør å gå ut av teltet. Resten av 

 Morgenen etter var det varmt og knallsol. At det var en fin sommerdag var ikke det beste med den dagen, men der og da var Une mer enn god nok. Hun hadde mestret noe som egentlig hadde fått henne til å ville løpe hjem til den trygge leiligheten.

 
 

Ikke helt i mål enda

Une har gått ut av komfortsonen flere ganger siden hun tok den første turen for to år siden. Hun har sovet alene i telt, prøvd paragliding og holder foredrag om angsten. Åpenhet om psykisk helse har blitt viktig for henne.

Turen til Møysalen blir neste test. Hun er fullt klar over at angsten kan melde sin ankomst når sulten og utmattelsen kommer. De hun skal gå på tur med møtte hun i forrige uke. Å møte nye mennesker er noe Une synes kan være skummelt. 

Likevel kan hun ikke gjøre annet enn å prøve å holde angsten på avstand, for hun har ikke kontroll enda. 

- Jeg har absolutt blitt mer kjent med den, og kanskje en dag har jeg mer kontroll på den enn jeg har i dag. Det er en reise, og det har jeg akseptert