Filmanmeldelse: "Mile 22"

Publisert 11.09.2018 av Even Thodesen. Endret 11.09.2018.

«Mile 22» er en amerikansk actionfilm, regissert av Peter Berg. Regissøren lager nok en film med Mark Wahlberg som hovedrolleinnehaver. Denne gangen om en amerikansk elitestyrke på oppdrag i utlandet.

 
 

I "Mile 22" spiller Mark Wahlberg lederen for en amerikansk elitestyrke, James Silva. Med seg på laget har han blant andre Alice Kerr (Lauren Cohan) og Sam Snow (Ronda Rousey). På oppdrag i den fiktive asiatiske byen Indocarr, får de i oppgave å frakte den lokale politimannen Li Noor (Iko Uwais) 22 miles, eller 35,4 kilometer, fra den amerikanske ambassaden til en lokal flystripe. Li Noor hevder han har informasjon om lokasjoner på kjemikalier som kan brukes til å lage skitne bomber, og vil kun dele den dersom han settes på et fly til USA. Men sambandet som brukes til kommunikasjon mellom styrken og kommandøren Bishop (John Malkovich) blir hacket, og fienden kan se hvor de befinner seg til enhver tid.

Ekstremt voldelig
«Mile 22» er på mange måter en typisk actionfilm fra Hollywood, det er kort tid mellom de intense scenene, og handlingen havner i bakgrunnen. Filmen skiller seg ut i hvor brutal volden er, og har noen ekstreme nærkampscener. Man skulle kanskje tro at den tidligere Mixed Martial Art-utøveren Ronda Rousey hadde vært perfekt for disse, men her er det Iko Uwais som står i sentrum. Skuespilleren har trent den indonesiske kampsporten silas siden han var ti år gammel, og dette vises i intense hånd til hånd kamper. Det blir mange armer og bein som knekkes tvers av. Men det er ikke bare slag og spark, filmen er også liberal med bruken av skytevåpen. Spesielt de mange regelrette henrettelsene fra kort distanse gir et inntrykk av filmens brutale natur. Det mangler heller ikke på eksplosjoner, og actionscenene virker genuine, om noe «over the top». Hvis det er dette du ser etter i en film, er dette filmen for deg. Men det er noe som mangler for min del.

Mangler karakterbygging
Der filmen faller gjennom etter min mening er i oppbyggingen av de ulike karakterene. Jeg savner at vi får et bredere bilde av de ulike aktørene i filmen, de karakterene som for noe bakgrunnshistorie, blir også ensformige. James Silva blir beskrevet som et barnegeni, mens det nevnes flere ganger at han har en psykisk lidelse, uten at noen utdyper en nøyaktig diagnose. Dette blir fremstilt i den form at han er følelsesløs og usympatisk. Alice Kerr er mor som går gjennom en skilsmisse, og savner barnet sitt. Utover er det lite man får vite om karakterene, det mangler en kobling der, som gjør at man ikke får den medfølelsen til karakterene som kan være nødvendig. Hadde denne vært bygget opp ville man sittet med hjertet i halsen hver gang protagonistene er under ild, men når dette ikke er tilfellet, distanserer man som publikum seg til det som foregår på lerretet. Karakterene utvikler også lite utover i filmen, i all hovedsak er og forblir de følelsesløse mordere. Filmens action og spenning settes i forgrunnen, men det mangler en ordentlig historie.

Fart og spenning, dårlig handling
Kampscenene er godt koordinerte, og det er ikke vanskelig å følge med på handlingen. Problemet er at filmen ikke underbygger actionscenene, og disse kan derfor virke meningsløse. Ser man bort ifra dette, kan man likevel hygge seg, såfremt man ikke har noe imot grafiske vold på filmlerretet. Dette kan jo være underholdende nok i seg selv, men for min del mangler det altfor mye. Det hadde ikke trengt å være noe filmatisk mesterverk, men noe som ligner på en historie burde vel gå an å etterspørre?

Filmen er ikke avsluttende, og det er tydelig lagt opp til en oppfølger. Så er spørsmålet hvor mange som tar turen for å se filmen. Personlig hadde jeg neppe stått først i rekken for å få med meg en eventuell oppfølger.