Har Pride gått ut på dato?

Publisert 13.09.2018 av Martine Arnø. Endret 13.09.2018.

I forbindelse med at Pride ble arrangert for første gang i Bodø, har tankene mine surret rundt ett spesielt spørsmål. Trenger vi Pride? Er det ikke egentlig gått ut på dato?

PRIDE 2018:
For første gang har pride blitt feiret i Bodø

Grunnen til at jeg spør meg selv er at jeg har sett mindre og mindre hetsing og mobbing av homofile. I 2018 føler jeg rett og slett at vi har kommet så langt at det er unormalt å dømme noen ut i fra den de liker, eller hvordan en person er og kler seg. To av mine nærmeste venner er homo, det samme med min bror. Mitt inntrykk er at de er en del av normalen, og har funnet seg til rette og lever med samme rettigheter som alle andre. Vi er jo faktisk i 2018, vi har jo kommet så langt at spørsmålet rundt homofili ikke burde være et spørsmål, så hvorfor er det fortsatt det?

Som en norsk statsborger og medborger tenkte jeg uansett jeg kunne vise støtte ved å dra på Pridefesten. Der møtte jeg flere forskjellige folk. Lesbiske, homofile, transseksuelle drag queens og heterofile. Og alle hadde en ting til felles: de har kjempet en kamp for retten til å være seg selv, og har samme tanke om at vi fortsatt har en vei å gå. Spørsmålet om nødvendigheten for en slik kamp, en kamp for rettighetene rundt menneskets legning, lå fortsatt og lyste bak i hodet mitt. Målet nådde vi i januar 2009 da en ”Felles Ekteskapslov” trådte i kraft, og mennesker av samme kjønn kunne gifte seg. Også i 2014, da loven mot diskriminering på grunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet ble innført. Eller gjorde vi det?

Så møtte jeg en person som skulle snu synet mitt helt. Det var en mann jeg først dultet borti, i barkøen. Senere fant jeg han ved bordet jeg satt på, der han hadde funnet en gammel bekjent i en av mine nye bekjentskaper. De satt og mimret tilbake til ungdomsskolen, og hvordan de da ikke visste at den andre var skeiv. Men dog ikke så overrasket. Samtalen de hadde fikk meg til å tenke på at temaet homofili og det å ”komme ut av skapet”. For har de kjempet så hardt for å normalisere homofili og transseksualitet, at det har blitt overkjempet og folk rett og slett har blitt lei? Har vi glemt at det fortsatt sitter folk igjen i skapene, og ikke tør å komme ut. At de ikke tør å komme ut fordi det fortsatt ikke er åpenhet om det i byen de bor i?

PRIDE 2018:
PRIDE 2018:
Folket som deltok i paraden var både unge og gamle, toget endte opp ved Stormen der appellere og taler ble holdt.

Stian Brønmo heter mannen jeg møtte på festen, og han fortalte meg hvor viktig Bodø Pride var for han. – Jeg flyttet fra Bodø for 10 år siden, og er tilbake i Bodø i dag kun for å være med på byens første Pride. Han kunne fortelle meg at hans mormors venninne hadde møtt opp under paraden for å heie på han og å vise sin støtte til de som deltok i toget. Brønmo fortalte meg hvor rørt og glad han var for at Pride endelig hadde kommet til byen, og hvor mye det betyr for LHBT-miljøet. Stian kom tilbake til Bodø og følte at han for første gang ble godkjent, og akseptert for den han er. - At Pride kom hit gjør at jeg føler meg mer sett når jeg er hjemme. Det gjør det lettere for andre å komme ut, og å føle at de hører til i samfunnet. De som alle andre. I ungdomsårene ble han kalt for «Homo Stian». Å være homo var da den tydelig forskjellene hos Stian. Fordi han skilte seg ut mot de andre gutta, endte det å være homo til å bli et skjellsord. Det var svært liten til ingen aksept for å være forskjellig for ti år siden. I dag er forskjell mellom mennesker i større grad akseptert, og fordi åpenheten rundt det å være forskjellig har blitt større, har han nå endelig fått aksept som bare Stian. – Endring er mulig! Sier Stian Brønmo

Å se hvor overveldet og glad Stian Brønmo var den kvelden, og se hans og alle andres lettelse og smil om munnen, endret tanken min helt. Hvis de virkelig, i 2018, er så lykkelige fordi det endelig har blitt arrangert en hel ukes fest for å feire ulike legninger og identitet, da er det noe som fortsatt ikke er på plass. Det viser at vi fortsatt må kjempe for å bli sett, for at andre land også skal ha like rettigheter som oss i Norge, at de som ikke tørr å komme ut skal få komme ut. Men ikke minst for at vi til slutt skal slippe å gå i Pridetog for å få være oss selv. Fordi å være den du er uansett legning, kjønn og utseende skal være normalt. Det skal være en så stor del av hverdagen, at vi ikke tenker over det en gang. Det er den viktigste grunne til å feire Pride.