Har Pride gått ut på dato?

Publisert 13.09.2018 av Martine Arnø. Endret 23.11.2018.

2018 har vært året der skeive mennesker har blitt akseptert og inkludert i den dagligdagse samfunnsnormen. I forbindelse med at Pride ble arrangert for første gang i Bodø, har tankene mine surret rundt ett spesielt spørsmål. Trenger vi Pride? 

PRIDE 2018:
For første gang har pride blitt feiret i Bodø

Grunnen til at jeg spør meg selv er at jeg føler vi har kommet så langt at det nå er unormalt å dømme noen ut i fra den de liker, hvordan en person er og kler seg. To av mine nærmeste venner er homo, det samme med min bror. Mitt inntrykk er at de er en del av normalen, har funnet seg til rette og lever med samme rettigheter som alle andre. Vi er jo faktisk i 2018, vi har jo kommet så langt at spørsmålet rundt homofili ikke burde være et spørsmål.

Målet nådde vi i januar 2009 da en ”Felles Ekteskapslov” trådte i kraft, og mennesker av samme kjønn kunne gifte seg. Ett annet mål ble nådd i 2014, da loven mot diskriminering på grunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet ble innført. Eller gjorde vi det?

Som en søster og venn til homofile tenkte jeg uansett at jeg kunne vise støtte ved å dra på Pridefesten. Der møtte jeg mange forskjellige folk. Lesbiske, homofile, transseksuelle drag queens og heterofile. Alle hadde en ting til felles: de har kjempet en kamp for retten til å være seg selv, og har samme tanke om at vi fortsatt har en vei å gå. Spørsmålet om nødvendigheten for en kamp for rettighetene rundt menneskets legning, lå og lyste bak i hodet mitt. 

Det skulle vise seg at en helt tilfeldig person jeg møtte på Pride skulle snu synet mitt helt: En homofil mann jeg først dultet borti i barkøen. Senere fant jeg han igjen ved bordet der jeg satt. Han hadde funnet en gammel bekjent i en av mine nye bekjentskaper. De satt og mimret tilbake til ungdomsskolen, og hvordan de da ikke visste at den andre var skeiv. Men dog ikke så overrasket. Samtalen de hadde fikk meg til å tenke på at temaet homofili og det å ”komme ut av skapet”. Jeg begynte å lure på om kampen for å normalisere homofili og transseksualitet har holdt på så lenge, at den har blitt overkjempet og folk rett og slett har blitt lei? Så lei at vi har glemt at mennesker fortsatt ikke tør å komme ut. At de ikke tør å komme ut fordi det fortsatt ikke er åpenhet om det i byen de bor i?

PRIDE 2018:
PRIDE 2018:
Folket som deltok i paraden var både unge og gamle, toget endte opp ved Stormen der appellere og taler ble holdt.

Stian Brønmo heter mannen jeg møtte på festen, og han fortalte meg hvor viktig Bodø Pride var for han.

Jeg flyttet fra Bodø for 10 år siden, og er tilbake i Bodø i dag kun for å være med på byens første Pride.

Brønmo fortalte meg hvor rørt og glad han var for at Pride endelig har kommet til byen, og hvor mye det betyr for LHBT-miljøet. Stian Brønmo kom tilbake til Bodø og følte at han for første gang ble godkjent, og akseptert for den han er.

At Pride kom hit gjør at jeg føler meg mer sett når jeg er hjemme. Det gjør det lettere for andre å komme ut, og å føle at de hører til i samfunnet. De som alle andre.

I ungdomsårene ble han kalt for «Homo Stian». Å være homo var da den tydelige forskjellen hos Stian. Fordi han skilte seg ut fra de andre gutta, ble det å være homo et skjellsord. Det var svært liten aksept for å være forskjellig for ti år siden. I dag er forskjell mellom mennesker i større grad akseptert, og fordi åpenheten rundt det å være forskjellig har blitt større, har han nå endelig fått aksept som bare Stian. Mye på grunn av slike arrangement, som er med på å skape mer åpenhet om en legning

– Endring er mulig! Sier Stian Brønmo

Å se hvor overveldet og glad Stian Brønmo var den kvelden, og se hans og alle andres lettelse og smil om munnen, endret tanken min helt. Hvis de virkelig, i 2018, er så glad fordi det endelig har blitt arrangert en hel ukes fest for å feire ulike legninger og identitet, når vi i 2018 fortsatt må skape slike arrangementer for kampen for å få være seg selv, da er det noe som fortsatt ikke er på plass. Det viser at vi fortsatt har en vei å gå, og at vi må kjempe for å bli sett. Og hvis vi i Norge enda ikke har blitt et samfunn med full akspet for å være forskjellig, så har andre land enda lengre vei å gå. Vi må kjempe for de som enda er redd for å komme ut. Fordi å være den du er uansett legning, kjønn og utseende, skal være normalt. Å være skeiv og homo skal være en så stor del av hverdagen, at vi ikke tenker over det en gang. Derfor må vi fortsette å feire Pride.