Mastergradsamfunnet

Publisert 23.11.2018 av May Helen Simonsen.

I dag er det flere ungdommer og unge voksne som tenker at en mastergrad er nødvendig for å få seg en god jobb. Er det slik at man må ha en mastergrad for å bli noe? Har dette blitt vår nye samfunnsnorm? Og er det i så fall løsningen?

 
Bodin videregående skole

Som barn ble jeg selv fortalt at jeg kunne bli akkurat hva jeg ville, så lenge jeg ønsket det hardt nok. Jobbet jeg hardt nok for å oppnå mine mål, kunne jeg bli hva enn jeg ville. Men er det sant? Er det realistisk? Eller er det å si at "mulighetene er åpne for alle" det samme som å si "første mann til møllen" når det allerede står mange andre mennesker foran deg på startstreken til sprinten?

Gjennom flere år har ungdommer og unge voksne illustrert et press som har blitt til en virkelighet. Man har visualisert et bilde av hvor vellykket fremtiden vår skal se ut, men for å oppnå dette stilles det ulike krav. Alle mål har en hindring eller to, eller flere. Hindringene kan bli løst på ulike måter, og mange har et ulikt antall hindringer ut i fra hvilke ressurser de står med på startpunktet. 

Ressursene du har tilgang på er med på å påvirke hvilke valg du har mulighet til å ta. Når vi her snakker om ressurser snakker vi ikke bare om midler i materiell forstand, slik som penger. Ressurser kan være mennesker du har  - eller ikke har - rundt deg. At muligheter har begrensninger i dette prestasjonssamfunnet er ikke til å legge skjul på, på samme måte som samfunnet stiller krav til hvor bra vi egentlig må være. Når man var ung i tidligere dager, var ikke presset om å prestere så enormt som det har blitt i dag. Når unge i dag opplever press fra alle kanter av samfunnet blir forestillingen om alle mulighetene vi fikk som barn visket bort. Har illusjonen om generasjon prestasjon påvirket oss for mye? Skillet mellom å bli noe og å ikke bli noe settes i store kontraster.

Neste spørsmål er om arbeidslivet ser behovet for masterudanning.
At ulike stillinger og posisjoner har krav som gjør deg egnet til å utføre en god jobb er én sak. Arbeidsgivere vil jo ha gode medarbeidere og ansatte som utfører arbeidet etter de kravene som stilles. Men glemmer vi hva arbeidsgiverne egentlig vil ha? Fokuserer vi for mye på innsnevring i stede for bredde? Nyutdannede er ikke garantert jobb etter flere år med høyere utdanning. Hvorfor er det blitt slik? 

Det finnes flere svar på dette. For mange arbeidsgivere er det viktigere med arbeidserfaring enn en fersk og nyutdannet student. Men man kan ikke ha flere år med arbeidsreferanser når man akkurat har begynt å søke jobb. Flere arbeidsgivere har nok ikke den forståelsen for hva en nyutdannet med mastergrad faktisk sitter inne med av kunnskap. Men en nyutdannet masterstudent sitter nok med mindre praktisk erfaring og må spille på sin oppdaterte kunnskap.

Det kan dreie som om at arbeidsgiverne vil ha billigere arbeidskraft. Med mastergrad har du, hos noen, krav på høyere lønn. Her må det kanskje gjøres en jobb for at arbeidsgiverne skal verdsette høyere utdanning og mene det er verdt prisen for ansettelsen. Det kan også handle om at utdanningstilbudet er på etterskudd i forhold til hvilke jobber som er ledige på arbeidsmarkedet. Hvis for mange tar en teoretisk utdanning, vil det automatisk finnes flere ledige jobber i de praktiske yrkene. 

Alle kan ikke få det rett første gang, så statistikken er vel ikke alltid til å stole på når man ser på hver enkelt person og hva de velger å gjøre etter endt videregående eller studium. 
Kravene i dag føles så store at mange velger noe helt annet enn hva de virkelig ønsker å studere eller jobbe med, for å være på den sikre siden. Summen av de valgene hver enkelt person tar, samles opp og blir til et samfunn hvor folk er redde for å velge feil. Mange av valgene kan være tunge å møte alene. Samtidig er det alltids hjelp å finne et sted. Så hvem er det egentlig som trenger denne realitetsorienteringen? Alle leddene i prosessen tenker jeg.