Vilde (20) er glad for at hun overlevde

Publisert 22.11.2018 av Marte Skoglund. Endret 22.11.2018.

- Det er helt utrolig hvor fort livet kan snu. Det er veldig lett å ta livet for gitt, og det var noe jeg også gjorde før ulykken, forteller Vilde Vålbekken fra Flisa.

 
TAKKNEMLIG: En bilulykke i 2016 snudde livet til Vilde Vålbekken(20) på hodet, men i dag er hun bare takknemlig for at hun overlevde. FOTO: Marte Skoglund. Innfelt: Bilen til Vilde etter ulykken. FOTO: privat.

7. desember 2016 startet som en helt vanlig onsdag for Vilde og to av venninnene hennes, som alle gikk i samme klasse på påbygg på Solør Videregående Skole. De var som alle andre 18-åringer med drømmer og planer om hva som skulle skje etter videregående. Vilde drømte om å bli ambulansearbeider.

I lunsjen tok de seg en tur til hjem til Vilde, som bodde noen kilometer unna skolen. På vei tilbake begynte det å regne, og veiene ble såpeglatte på kort tid. Det var da det gikk galt. 

Mistet armen
- Det var ingenting jeg kunne gjøre. Det gikk ikke hverken an å bremse eller svinge unna. Det var alt for glatt.

Når Vilde forteller om ulykken blir hun tankefull, og ser ned på hendene sine. Den ene hånden hennes tvinner med fingrene rundt den andre hånden som ligger stille. Den er laget av plastikk.

- Jeg kjørte i 40 kilometer i timen, men mistet likevel kontroll over bilen. Før vi visste ordet av det traff bilen en lyktestolpe. Det første som slo meg etter sammenstøtet var om det gikk bra med venninnene mine, forteller hun mens hun trekker litt på smilebåndet.

For da alle var ute av bilen skjønte Vilde at det var hun som var mest skadet. Da bilen traff lyktestolpen havnet armen hennes i klem, og det hun trodde var et brudd i armen viste seg å være verre enn som så. På sykehuset forsøkte de å redde armen, men etter mange forsøk måtte de til slutt gi opp. 

- Da jeg skjønte at armen var tapt var det veldig vanskelig. I starten var jeg veldig frustrert, og det tok lang tid før jeg ble meg selv igjen. Det var ikke bare vanskelig for meg, det var også vanskelig for familien min. Jeg tror ikke det er så lett å se noen man er glad i ha det så vondt.

Plutselig behøvde Vilde hjelp til det meste. Alt i fra å kle på seg til å smøre brødskiva selv var en utfordring.

- Det var ikke bare hverdagen som ble annerledes, men jeg måtte også gi opp drømmen om å bli ambulansearbeider. Det var nok det som var tøffest for meg, for jeg hadde innstilt meg sånn på det, forteller hun med blikket festet på den falske hånden.

2 2
 

STERK: Ulykken gjorde at Vilde sterkere og at hun nå setter mer pris på alt hun har i livet. 

Setter mer pris på livet
Selv om tiden etterpå ble vanskelig for Vilde, er det ingen tvil om at hun ble sterkere av det hun opplevde. Det viser hun ved å være selvsikker når hun snakker om tiden etter ulykken.

- Det var veldig tøft, men jeg klarte likevel å fullføre videregående på samme tid som de andre i klassen min. Det er jeg veldig stolt over. Jeg hadde nok aldri klart det uten støtte fra familie og venner.

Ulykken lærte Vilde å sette mer pris på livet. Hun er også ekstra forsiktig når hun kjører bil i dag.

- Man hører om at folk havner i bilulykke hele tiden, men folk tenker at det ikke skjer dem. Jeg har blitt mye mer bevisst når jeg kjører bil, og har virkelig skjønt at man må sette pris på det man har, sier Vilde.

Nye drømmer
I dag stråler Vilde til tross for at hennes halve venstrearm er borte. Hun viser tydelig takknemlighet for at hun kom unna med livet i behold den desemberdagen.

- Det kunne gått mye verre, og det er der man må legge fokuset. Jeg er her enda, og jeg kan skape nye drømmer. Det hadde jeg ikke kunnet hvis jeg mistet livet.

Hun snakker om livet med gnist i øyene, og man merker at drømmen om å ta vare på andre mennesker fortsatt står sterkt hos Vilde.

- Nå studerer jeg bachelor i barnevern på Lillehammer. Jeg stortrives virkelig, og drømmen om å bli barnevernspedagog er like stor som drømmen jeg hadde om å bli ambulansesjåfør. 

3
 

KJØRER BIL IGJEN: I dag kjører Vilde bil igjen, og forteller at det går helt fint uten venstrearmen.