Stormen bibliotek – Bodøs største lekeplass?

Publisert 22.11.2018 av Pernille Tømmerås. Endret 23.11.2018.

Stormen bibliotek skilter med å være en samlingsplass og byr på en rekke aktiviteter. Men kan det tenkes at dette går ut over den egentlige funksjonen et bibliotek skal fylle - nemlig å være et sted hvor man kan lese bøker i ro og fred?

Lekeplass:
Lekeplass:

Stormen bibliotek ligner mer på en lekeplass enn et læringssted, mener vår kommentator

Ved eksamenstid er det sprekkfult ved universitetets bibliotek og liten sjanse for å kapre et grupperom, med mindre man er tre uker i forkant med reservasjon. Flere studenter tyr til Stormen bibliotek for å lese pensum i fred og ro. Men når ble det slik, at det ble «innafor» å bryte alle retningslinjer som bør opprettholdes på et slikt sted?

Det er en kald høstmorgen, jeg sitter ved en vinduskarm i 2.etasje på Stormen bibliotek. Med utsikt over havna tar jeg en slurk av kakaoen kjøpt fra kaféen i etasjen under. Her sitter jeg ofte. Leser, tenker og studerer, benytter meg av kulturkvartalet som offisielt ble åpnet i 2014.

 

(av gresk: biblio=bok + theke=lager)

en institusjon som har som oppgave å oppbevare, katalogisere og låne ut bøker og andre medieformer, samt svare på spørsmål og veilede sine brukere (referansetjenester).

Som flittig bruker av biblioteket ved kaikanten i Bodø har jeg rukket å få med meg noen av de ordene som brukes for å beskrive stedet. Stormen bibliotek skal nemlig ifølge sine egne nettsider være en møteplass, det skal være lav terskel. Biblioteket legger også vekt på gjestfrihet, det skal være inkluderende, samlende og for alle.

Med disse påstandene i bakhodet hører jeg jeg plutselig en konsekvent dunking. Den kommer nærmere og nærmere og blir bare sterkere og sterkere, er det en lydprøve som foregår i første etasje? Jeg vet jo at det ofte arrangeres lytringer og forelesinger her. Nei da, i sidesynet dukker det opp noe som kan minne om en barnevognmafia, forskjellen er bare at menneskene er i barne- og ungdomsskolealder, og at de ikke har barnevogner, det er nemlig lyden av hjulene på sparkesyklene deres som runger.

Jeg er ikke den eneste som har lagt merke til dem, men de har snart kjørt forbi, og da er det vel «husro» å finne igjen. Tenk om igjen, festen ved datamaskinene for besøkende har nemlig nettopp begynt. Det som venter både meg og de andre som har valgt å benytte seg av dette gjestfrie lavterskelbiblioteket i dag er et høylytt kaos. Et kaos som nådde toppen da bråket sprengte min indre lydmur etter fire timer, og en ansatt endelig hadde fått nok og sa ifra.

Aldersgruppen som ligger til grunn for denne irritasjonen, irritasjonen som murrer i bakhodet mitt ved hvert bibliotekbesøk, er dessverre akkurat for unge til å benytte biblioteket til det det er ment til, men for gamle for å ligge i en lekegrind i 3. etasje i barneavdelingen.

Det har ikke alltid vært slik, jeg kan nemlig minnes det gamle biblioteket i Bodø. Det lille, lune og nærmest forlatte biblioteket som den gang var i samme bygning som rådhuset. Der kunne man sitte alene, i nesten skummel stillhet i flere timer uten avbrudd. På hvilket tidspunkt ble biblioteket en sosiale lekeplass for barn og ungdom som langt ifra gjør skolearbeid?

Skulle det være vanskelig å sette seg inn hvordan det hørtes ut i tilfellet jeg nevner, lytt gjerne til lydopptaket lagt til nedenfor. Dette ble tatt kun minutter før den ansatte som sa i fra endelig hadde fått nok, litt av en bakgrunnsstøy, sant?

Hvorfor har det blitt slik? At biblioteket, stedet hvor jeg skal kunne lese meg opp på pensum, finne bøker i fred og ro, og sitte med mine egne tanker har blitt til en offentlig lekeplass med noe som vitner om mangel på folkeskikk, hvor alle sosiale normer blir glemt så fort en setter beina sine innafor dørene allerede i første etasje?

Er det håp for at det en dag kan bli «husro» i offentlig bibliotek, eller har det oppstått en trend som er umulig å snu?