Har du hørt at..?

Publisert 22.11.2018 av Tea Skarpjordet. Endret 23.11.2018.

Har du noen gang opplevd, eller følt på det å bli baksnakket av andre? Både voksne og unge kan føle på dette. Men har du hørt ordet framsnakk, og hvor flinke er vi til å framsnakke andre? 

Illustrasjonsbilde
Studenter ved Nord Universitet er opptatt av å spre godt humør

Jeg har en venninne som alltid har noe positivt å si til de rundt seg. Hver gang vi møtes viser hun at hun er en som gir mye av seg selv av å overøse andre med komplementer. Hun er i tillegg et menneske som ikke snakker vondt om andre når de ikke er tilstede, noe som gjør at hun er en av de vennene jeg setter umåtelig stor pris på.

Hva er framsnakk?

Ifølge Språkrådet lyder definisjonen på framsnakk slik: Å framsnakke er å snakke positivt om mennesker som ikke er til stede. Men hvor ofte gjør vi egentlig det? 

I 2010 framsnakket kronprins Haakon sin søster Märtha Louise, og gjorde dermed ordet framsnakk viden kjent for folket. Selv om han er en person de fleste i Norge kan se på som et slags forbilde, og en god representant for det norske samfunnet, så er personer som framsnakker andre i mindretall.

Jeg kan selv si at jeg er alt for dårlig til å snakke pent om andre, ikke fordi jeg ikke har noe pent å si, men fordi det ikke faller meg inn. Jeg tenker for det meste på meg selv, og er stort sett for selvopptatt til å legge merke til de rundt meg. Noe jeg tror flere kan kjenne seg igjen i. 

Dette hørtes kanskje litt vel røft ut, men foruten de få gangene jeg glimter til og gir noen et komplement, med eller uten vedkommende tilstede,  er det slik det er. 

Hold deg unna baksnakking

I vår var sosiale-medier kjendis Herman Flesvig på besøk hos Unge stormen i Bodø, der han ga oss i publikum et tips om aldri å baksnakke andre. Og påpekte at i hans bransje, altså i mediebransjen, får alle med seg det som blir hvisket om i gangene. Sånn er det jo ofte ellers i samfunnet også, og på en eller annen måte kommer som regel det du sier til andre tilbake igjen til deg. Det høres merkelig ut at det er enklere å snakke negativt om noen bak deres rygg, enn det er å snakke positivt. Kan det ha noe med usikkerhet å gjøre? Hvis en person er usikker på seg selv, så virker det kanskje som en bedre og enklere idè å snakke vondt om andre enn å prøve å forbedre seg selv, og sitt eget selvbilde?

Framsnakkens onde tvilling, baksnakking, legges fort merke til, og jeg har ofte lurt på om noen baksnakker meg. Idet jeg forlater en samtale med noen som har brukt store deler av tiden på å snakke om noen som ikke var tilstede, tar jeg meg selv i å tenke på hva jeg har sagt til vedkommende. Var det noe jeg sa som de kommer til å si videre? Hvor personlig var jeg? Dette fører ofte til at man kan føle seg litt paranoid, og er mer på vakt med hva man sier neste gang.  

Jo mer sensasjonell baksnakkingen er, dess mer spennende er det. "Herregud, hørte du at?", eller "visste du at?" er som regel starten på en setning der du får høre sladder om noen andre. Kan selve baksnakkinga også ha noe med modenhet å gjøre? Jeg merker stor forskjell på graden av baksnakking blant de vennene jeg har som er i alderen 25 pluss, sammenliknet med de som er rundt 20. 

Hvor ligger problemet? 

Dagens generasjon blir ofte kalt generasjon prestasjon. Og i likhet med «flink pike» syndromet som også er i omløp hos de unge i Norge, kan dette være en medvirkende faktor til at vi ofte tenker på oss selv. Vi legger ikke like mye merke til det som skjer rundt oss, og blir bare mer og mer selvopptatt, og dermed også selvbevisst. «Jeg» kommer som regel først, noe som gjelder de fleste. Men hvor bra er det å alltid tenke på seg selv, hva godt får vi ut av det å bare tenke «meg, meg, meg»? 

Baksnakking fører sjeldent noe godt med seg, og som man ofte har fått hørt: Har du ikke noe godt å si, så ikke si noe i det hele tatt. Dette er vel i hovedsak ment i sammenheng med noe man sier direkte til noen, men det er like relevant, om ikke mer når det kommer til baksnakking.

Janteloven sitter godt plantet i den norske kulturen, og vi er dårlige både på å framsnakke og å framsnakke oss selv. Hvorfor er vi så sjenerte? Er det så flaut med skryt? Det burde ikke være enklere å nevne flere negative sider ved seg selv, enn positive. Ved å framsnakke andre kan du sitte igjen med god samvittighet etterpå, og de rundt deg vil etterhvert danne seg et positivt bilde av den du er. Hvis ikke dette er en god nok grunn så prøv å tygge litt på denne; "What goes around comes around".