Historien om et ikon

Publisert 11.02.2013 av Peder Bjugn. Endret 14.02.2013.

Etter krigen brukte den da 22 år gamle Irma Hunstad alle sparepengene sine på å samle inn bilder fra Bodø før krigen.

Det er 27.mai 1940. Klokka er 18.00. Tyske bombefly flyr mot Bodø. Bodø-folket vet hva som kommer. De gjemmer seg oppe i Rønvikfjellene i Skivika. De opplevde allerede på formiddagen at tyskerne begynte bombingen.

Irma Hunstad er 22 år ga mmel. Mesteparten av byen ødelegges i løpet av tre skjebnesvangre timer. Hun overlever angrepet. Det gjør også barndomshjemmet hennes. Hun bestemmer seg for å bruke sin ledige tid og ressurser på å samle inn bilder av Gamle Bodø.

Over 100.000 kr
- De sier at jeg har verdier til over 100.000, sier hun. Irma Hunstad er 95 år gammel nå. Hun sitter ved sitt faste bord i kafeteriaen på Tusenhjemmet i Bodø sentrum; Irma-bordet. Hun sitter godt tilbakelent i stolen. På kongeplassen ved vinduet. Over stolen henger et bilde over Bodø. Det største og fineste bildet i kafeteriaen.

Under det største bildet: Sitter Irma ved sitt faste bord, og peker på en av fastelavensbukettene en annen har kjøpt.

De andre gjestene i kafeen spiser middagen sin. Det er langt fra halvfullt, det sitter flest ved Irmas bord. Noen skuer bort mot henne. Hun har besøk av en annerledes. En med trangere bukse og skrikende russe-t-skjorte fra 2010. - Det står feil årstall på skjorta di, kommenterer en som går forbi bordet. Han humrer og fortsetter videre..

Ved bordet gestikulerer Irma med hendene. Hun forteller naboen ved bordet om barndomshjemmet sitt. - Huset vårt står ennå. Det brant ikke ned. Hun strekker seg over bordet. - Huset deres brant ikke ned, det heller? (Tenker.) Nei, det gjorde vel ikke det. Hun ser ut i lufta, forbi de andre ved bordet. Mot bildene i gangen. Hun husker grusomhetene og ondskapen fra Hitlers side. Hvorfor måtte han ødelegge hennes kjære Bodø?

At Irma har bilder i verdier til over 100.000 kr er det liten tvil om. - Ikke har jeg røkt, ikke har jeg drukket, konstaterer hun. Hun har lært ikke å være glad i penger, men å respektere dem. Som bankansatt i 33 år vet hun å behandle dem med respekt. Hun sier selv at hun var den raskeste pengetelleren i banken.

- Kjøp fastelaven, fastelavensbuketter, synges det i gangen. En kvinne danser inn døra til kafeen. Hun har 5-6 buketter i hendene. Tynne grener, med myke fjærduster i alle farger på tuppene; blå, rød, gul, grønn. - Jeg vil ha. Jeg vil ha. Beboerne finner frem lommeboka si. - Hvor mye? spørres det. - 50 kr, sier damen. Hender med 50 lapper fyker i været.

Irma sitter og ser mot de hvite veggene. Bort mot den tomme veggen, som snart skal fylles med nye bilder. Mot den brune 70-talls treveggen tvers over rommet. Hun kjøper ikke fastelaven, selv om hun har lommeboka framme. Hun klasker den igjen, og legger den ned i veska. Den neste urørte middagsporsjonen med karbonader, potet og babygulrøtter skyves unna. - Det er mine bilder, alle som henger her, sier hun og snurper munnen. Bøyer seg frem. - Skal jeg vise deg? Kom, bli med!

- Eneste som samlet inn bilder
Irma viser rundt i gangen hvor bildene henger. Hun peker med hendene, gestikulerer mot kameraet. - Husk å ta bilde! Og dette, ta bilde her. Hun holder seg i veggen mens hun går, lener seg mot den ene siden. Så til den andre siden. Hun går mot døra til trappegangen.

Hun leder vei til heisen. Ryggen hennes er for dårlig til å ta trappa. Ut heisen, inn døra til leilighetene, bort til døra til rommet og finner frem nøkkelen sin. I gangen står en gammel stol. Brun, og tynn i beina som går i kryss. På veggene henger bilder. Ett bilde, 10-15 cm klaring, ett nytt bilde, 15 cm klaring, enda ett bilde, ett maleri bortenfor der igjen. Ved døra henger et stort veggteppe. Der er en ridder til hest, som rir mot en borg. Rundt dem arbeider folk på marka. Veggteppet har Irma laget selv.

Irmas far var overtoller i Bodø.
En stor stilling i byen. Irma og de syv søstrene gikk også på søndagsskole på Betania. Den bygningen ble bombet i 1940, men ble bygd opp på samme tomta.

Irmas barndomshjem:Ligger rett ovenfor Frimurerlosjen i Bodø. Huset stod igjen etter bombingen. Det kan sees fra Irmas leilighet på Tusenhjemmet..

Faren var sterkt religiøs, og som velstående, hadde han sine meninger. - Dere får ikke nærme dere den gården, imiterer Irma på vestlandsdialekt. Tusenhjemmet var da et herberge for fattigfolk som ikke kunne fø seg selv. - Tenk hva pappa ville sagt om han visste at jeg bor her nå? Hun grøsser. Et uskyldig smil kruser leppene hennes.

Hun passerer bildene på den smale veggen inn til soverommet. Hun ser på minstebroren, som døde ett år gammel. Den eneste sønnen. Ham faren hadde store fremtidsplaner for. Irma ser også på bildet av Irma som 17 år gammel. Brunt, halvlangt hår, litt krøllete. Lange øyenbryn, mørke øyne, lang nese og liten trutmunn. - Du vet, jeg aldri farget håret mitt. Hvordan er det mulig, tenker jeg? Det må være noe spesielt med meg.

Leiligheten preges av historie, kunst og Gamle Bodø. På soverommet er det to senger. Begge perfekt redd opp. Dyna strekt, puta under dyna, ei dukke ved fotenden. På veggene henger bilder av barnebarna, og bilder fra gamle Bodø. Midt på veggen over senga henger hennes venn og følgesvenn. Han har det vondt, men lider ikke. – Amaaaaziiiing, graaace, nynner hun mens hun går ut døra, og inn i stua.

- Bodø har ikke samme sjarmen
Døra knirker. SMEKK, låsen dreier rundt. Døra åpnes. Inn kommer ei mørkhåret dame, håret bak ørene og ansiktet er et stort smil. Rød, hvit og svart genser, smykke rundt halsen og ringer på fingrene. - Hei mamma, hvordan går det? Hun går bort og klemmer Irma nesten flat. De setter seg i den røde, slitne sofaen. Duken på bordet har svart mønster på den mørkerøde bakgrunnen. Der ligger en CD-plate med Geirr Lystrups ”Sangen om Omis”. Og tre røde roser i et champagneglass og en blomst med grønne stilker og rosa små blomster. Det er en ildtopp. I tillegg er det en lysmansjett med ett stearinlys. Lyset er brunt og har S-form inngravd i kjøttet. Lyset er omgitt av umodne epler i hard plastikk. I fruktfatet ligger to gamle appelsiner.

Samler: Sissel Hammer er en minst like stor samler som moren.

Duken matcher dekorasjonene. Gardinene i vinduene er hjemmelaga. Irmas stil er avansert, kanskje kjennetegner det hennes personlighet. Irma liker ikke grønnblomster. Noe annet hun ikke liker er navnet sitt. Familien hadde en tante i Amerika. Som ikke kunne få egne barn. Hun fikk gi barnenavn til Irmas familie. I 1917 ble Irma født. Tanten ville kalle henne Ibenharda Helene. Det likte familiens eldste datter dårlig. Hun var født 1900. Hun sa: - Hun heter Irma. Søsteren var bestemt. - Tenk og hete Ibenharda, fnyser Irma i 2013. I navneregisteret er det bare en person som heter Ibenharda; Irmas kusine. Hun fikk tanta gi navnet Helene Ibenharda.

Irmas datter heter Sissel Hammer. Hun er også en samler, sier hun. Huset hennes er om mulig enda mer tettpakket av pyntegjenstander. - Det må være noe som går i slekt, sukker hun. Hun går rundt i morens leilighet, ser opp på en vakker kjeksboks som står øverst på hylla. Krukka er lys lilla, det er bilder av grønne busker, og store brune kongler.

Tandberggården:Bygd av Irmas sønn.

Irmas hode ligger nedi fanget. Hendene foldet. Hun rykker til, ser seg rundt. Klør seg litt på leppa. På hylla står nok et eksempel på Irmas største fascinasjon. Et stort gult bygg, med røde vinduskarmer som står på et underlag av mur. Det er en ganske tro kopi av Tandbergbygget. Modellen er laget av Irmas sønn.

- Viktig historisk verdi
Bilder som Irma samler inn har stor dokumentarisk verdi. - Jo lenger tilbake i tid, desto færre bilder finnes det. Det understreker Petter Snekkestad, som er samlingsansvarlig ved Nordlandsmuseet i Bodø. Han synes det er interessant å se hva fotografene tenkte da de tok bilder. Spesielt før krigen var det middelklassen som hadde råd til å skaffe seg kamera. - Det var ikke som nå, når alle har mobilkamera i lomma.

Kompetansen ble brakt videre gjennom opplæring og mentorordninger. Fra fotograf til fotograf. Både det tekniske arbeidet og komposisjonelle ferdigheter. Det viktigste for fotografene var å få med så mye informasjons som mulig i bildene. - Og derfor er de fleste bildene tatt med et stort utsnitt av virkeligheten.

- Bodø har ikke samme sjarm lenger, kommer det fra sofaen. Irma er tilbake. Hun tar seg en bit av Lofoten sjokoladekonfekt som står på bordet. - Ikke har jeg røkt, ikke har jeg drukket! Tenk, jeg la all min sjel i å få tak i disse bildene.