Anmeldelse: Arbeiderbevegelsens nordnorske vugge

Vi følger Konrad Nilsson, som ble solgt bort av sin mor på torget i Sulitjelma i ung alder. Et følelsesladd brev fra moren er det første vi får servert, i tillegg til en visshet om at lille Konrad har et liv med hardt arbeid foran seg.

Nilsson, nå 16 år gammel, rømmer fra gården han har vært innlosjert og arbeider i. Han er lei, både av jobben og luselønnen som følger med.

Sulitjelma var på denne tiden en av Norges største gruvesamfunn, og det er akkurat der Nilsson ville inn. Med lua i hånda går han inn hos gruveselskapets vervekontorer, der han får et blankt nei hos ekspeditøren. Samtidig kommer selskapets ferske direktør inn dørene.

Olof Wennstrøm har tatt over roret i Sulitjelma gruber, eller Sulitjelma Aktiebolags gruber, som det het fra 1891 til 1933. Han er en oppdiktet person, som på ekte setter sinnene i kok.

Men enn så lenge virker Wennstrøm som en kjernekar, og setter seg mot mistilliten ekspeditøren har mot vår helt Konrad Nilsson, som har gjort det klart at han har det som trengs for å jobbe hvor som helst. Brusingen med fjærene gir ham en plass i det forgjettede gruveland, men unge Nilsson vet ikke hvilken skjebne han har foran seg. Han blir satt til å arbeide i den mest krevende gruven av dem alle, Hanken.

Den første arbeidsdagen hadde man ikke trengt en velrenommert regissørkarriere for å kunne tenke seg til. Selv den simple kinogjenger hadde en anelse om hva som var i gjære.

En veletablert arbeidsgruppe som får et nytt tilskudd, en "ovenfra og ned"-tilnærming, "slik har vi det her, og du må bare finne deg i det", og en forferdelig bratt læringskurve for nykomlingen. Det mest sjokkerende med dette segmentet var Stig Henrik Hoffs (Kniv-Aksel) nordnorske ukvemsord som naturligvis kom som perler på en snor, og det sier vel sitt.

Parallelt med dette har Nilsson og Wennstrøm en rekke hemmelige møter. Sistnevnte vil ha daglige rapporter for hvordan stemningen blant arbeiderne er, kamuflert som et grep for å kontrollere dem. Nilsson får rollen som glorifisert muldvarp.

Dobbeltrollen som vanlig arbeider og informant er et farlig spill, og etter at flere hemmeligheter innad i gjengen lekker ut, lukter de lusa på gangen.

Det hele kulminerer i et forsøk på streik i gruvene, orkestrert av den beryktede Hanken-fløyen og noe motvillig etterfulgt av de andre gruve-gjengene. I god gammeldags western-stil bryter det ut en stor slåsskamp innad i streike-kompaniet, der Wennstrøm og en hel hær av politi etter hvert valser inn. Et harmløst nikk fra direktøren mot Konrad Nilsson får de andre til å legge to og to sammen.

Sulis 1907 er en god norsk film, for all del. Kinotallene siden premieren lyver ikke. Problemet med filmen er at også denne er støpt inn i norsk films alt for tradisjonelle form.

Vår helt (Konrad Nilsson), er gjennom en bølgedal, der han går fra å være persona non grata til å være Man of the match, og protagonisten (Olof Wennstrøm) selvfølgelig får sine herjinger gjennom filmen rett i fleisen, eller i hans tilfelle oppå foten. I tillegg, som i alle norske filmer noensinne, er det en kjærlighetshistorie innblandet, som er alt for overfladisk og lite nyansert.

Stig Henrik Hoff i rollen som nord-norsk murbrekker med tilsvarende bannskap trekker alltid opp, men ikke nok enn til terningkast 3.