Bittersøt avskjed: En verdig avslutning?

Den britiske drama-komedien «Sex Education» fikk raskt en stor fanbase etter dens utgivelse på strømmetjenesten Netflix i 2019. Torsdag 21. september ble den fjerde og siste sesongen lagt ut, og de siste månedene har fans gjort seg klare til å ta farvel med sine favorittkarakterer. 

Nye og gamle utfordringer 

I den fargerike serien møter vi flere karakter med variert bakgrunn, seksualitet og problemer. I denne sesongen har flere av elevene fra Mordale Secondary, begynt på en ny skole, Cavendish College. Ved første møte fremstår denne skolen som en inkluderende fargedrøm med en filosofi om at elevene skal styre hverdagen. Men det tar ikke lang tid før karakterene vi kjenner, og elsker, blir møtt med nye og gamle utfordringer.

Kjente fjes

Hovedkarakteren Otis Milburn (Asa Butterfield) har et ønske om å fortsette sin sexterapi-klinikk, men finner fort ut at den posisjonen allerede er fylt. I tillegg er kjæresten hans, Maeve Wiley (Emma Mackey), i USA og prøver å slå gjennom som forfatter. Fan-favoritten Eric Effiong (Ncuti Gatwa) finner seg fort til rette og fryder seg over å være på en skole med elever han kan relatere til på et dypere nivå. Aimee Gibbs (Aimee Lou Wood) er også å se i denne sesongen, og er bestemt på å jobbe gjennom traumene etter å ha blitt seksuelt trakassert i sesong to. 

En klapp på skuldra 

Sex Education var en banebrytende serie som satte fokus på en rekke utfordringer dagens ungdom blir møtt med i hverdagen. En av grunnene til at den fort ble en favoritt blant kritikere og seere, var at den hadde en veldig organisk fremstilling av sex og seksualitet blant ungdommer. I tillegg balanserte den andre relevante problemer som psykisk lidelse, religion, familie situasjoner og narkotikabruk på en veldig naturlig måte. Denne balansen virker det som at skaperne har helt glemt i den nyeste sesongen. 

Gjennom hele sesongen blir vi introdusert til en rekke nye utfordringer som ikke får den oppmerksomheten de fortjener. Mot slutten av sesongen oppstår det to, svært relevante, utfordringer, som flere av seerne muligens kan kjenne seg igjen i. Etter liten tid på skjermen blir disse problemene løst like fort som de dukket opp. Dette var skuffende, og nesten provoserende, etter min menig. Det virker som om serieskaperne introduserte nye problemer kun for å sjekke av bokser på en liste og gi seg selv en klapp på skulderen. 

Mistet en av sine beste kvaliteter  

Ett av aspektene ved Sex Education jeg likte veldig godt de første sesongene var hvor mangfoldig rollebesetningen var. Karakterene hadde en bred variasjon av etnisitet, seksualitet og religion. I motsetning til en del filmer og serier i liknende sjanger klarte denne serien å finne en måte å være inkluderende på, uten å skulle gni det inn i ansiktet til seeren. Dette er også noe jeg savnet i den nyeste sesongen. Selv om representasjon er svært viktig, og til tider manglende i flere filmer og serier, er det en hårfin balanse mellom det å få alle til å føle seg sett, og det å presse inn så mange elementer som mulig for å unngå å bli kansellert.  

Uunngåelige kleine øyeblikk

Ros skal gis der ros er fortjent, og mye av det som gjorde serien så bra i utgangspunktet er fremdeles å finne i denne sesongen. Sex Education har en evne til å sjonglere den politisk korrekte seriøsiteten, med den lekende fremstillingen av tenårings flauser. Religiøse dilemmaer og selvmordstanker klippes med penisvitser og pinlige foredlere. Er det noe denne serien er god på, så er det å fange de uunngåelige kleine øyeblikkene man opplever som tenåring. Dette har vært seriens største styrke siden første sesong, og heldigvis noe som ikke manglet i den siste. 

Alt håp var ikke tapt

Favoritt delen min med denne sesongen er hvordan de har fremstilt Aimee sin karakter. Måten hun jobber gjennom det å ha blitt seksuelt trakassert, er en prosess mange kvinner kan kjenne seg igjen i. Wood gir en sterk og følelsesladd opptreden som gjenspeiler skyldfølelsen, men også styrken i karakteren.

I tillegg er det flere av de nye handlingene som faller naturlig på plass og blir representert på en realistisk måte. Som for eksempel det å være mellom barken og veden når det kommer til religion og seksualitet. Flere av utfordringene karakterene møtte på i første sesong ble ikke løst før nå i den nyeste sesongen. Dette var en lettelse ettersom mye ble liggende halvferdig i sesong tre. 

De skal også ha ros for valg av musikk gjennom serien. Gjennom den siste sesongen kan man høre gamle og nye klassikere speile handlingen av serien. Å bruke musikken til kjente og kjære artister som U2 og George Michael gir en følelse av at du kjenner karakterene og kan lettere kjenne deg igjen i det som skjer på skjermen. 

Bittersøtt

Selv om dette ikke var uventet for serien, er det litt bittersøtt med tanke på hvordan de håndterte andre karakterer og deres historier. Det å vite at skaperne av serien er mer enn kapable til å fremstille ulike historielinjer på en troverdig og gjenkjennelig måte fører til at man sitter igjen med en skuffende følelse. 

Det kunne til tider virke som om denne sesongen var en voksen person sin tolkning av hvordan det er å være tenåring i dag. Dette gjorde at sesongen kunne fremstå satirisk til tider. Om dette var med vilje eller ikke, er jeg usikker på. Hvis det var tilfelle, burde det ha kommet tydeligere frem.

Selv om mye av det som gjorde serien til en favoritt til å begynne med var å finne i denne sesongen, druknet det i uferdige handlinger som føltes fremtvunget. Avslutningen på serien er også et antiklimaks som lot det være igjen mange løse tråder. Jeg har brydd meg om disse karakterene siden sesong en, og skulle gjerne sett en mer tilfredsstillende avslutting for flere av dem. På grunn av dette velger jeg å gi sesongen terningkast fire.