Langdryg katastrofefilm

Vi blir kjapt introdusert til hovedkarakterene Stian og Sofia, som er stormforelsket og er i ferd med å flytte inn med hverandre. Stian har også en gutt som heter Odin. Stian og Sofia har vært sammen i ni måneder, så det er svært tvilsomt at hun er moren.

Raskt inn i filmen blir Sofia og hennes kollega Arthur flydd ut på oppdrag i fort fart. Jobben deres går utpå å teste en robotdrone som skal gjøre det lettere å lete under vann.

De blir da sendt for å lete etter overlevende når en oljeplattform har gått ned i Nordsjøen. Detter viser seg å være et større problem og de starter da evakuering av hele olje og gassfeltet. Alle plattformene blir stengt ned. Det blir et løp mot tiden når det ser ut som alt gå opp i flammer. Lite visste de at dette var bare starten på katastrofen.

Kristine Thorp gjør en av sine beste prestasjoner i denne filmen, men den er langt fra Oscar-verdig. Det er ingen scener som er spesielt minneverdige, utenom en solid prestasjon i filmens siste akt. Hun viser ikke nok følelser, derfor blir det kanskje av og til litt vanskelig å føle stemmingen i visse scener.

Rolf Kristian Larsen gjør en god jobb som støttespiller til hovedkarakteren gjennom filmen, og han presterer rimelig godt gjennom filmen. Han er en av karakterene med glimt i øye.

Det er generelt et godt valg av cast i denne filmen.

Filmen byr på scener som viser fram norsk natur både i fly og båt. Nasjonalfølelsen sitter godt i hjertet, men dessverre er ikke følelsene for karakterene der. Gjennom hele filmen sitter man med følelsen av at karakterene i denne filmen ikke tar handlingen på alvor. Steinhard er de fleste karakterene i filmen, utenom Sofia og sjefen til Stian: Ronny, som virker som de faktisk bryr seg om hva skjer som skjer.

Jeg er ikke helt solgt. Så rart så det høres savner jeg at folk skriker mer og er mer fortvilet over at alle plattformer i Norge er borte. Til og med når store sjefene diskutere og er uenig om hvordan de skal redde Norge og klima, blir ikke heftig diskusjon.

Det blir heller stygge blikk til hverandre for å vise de er uenig. Det tok ikke lang tid før hele Nordsjøen var i flammer, selv om flere var uenig. De burde vel kanskje lært å kjempe mer for miljøet enn å gi stygge blikk.

Det var derimot en ganske så genuin kjærlighet mellom hovedkarakterene, Stian og Sofia. Det kommer klart fram at de elsker hverandre, dette fører til noen ganske så fine øyeblikk mellom de to. Vi heier på dem gjennom denne filmen, for at Sofia skal finne Stian på plattformen Gullfaks A.

Alt i alt var dette en grei kinoopplevelse, som passer fint til de som liker norsk action film på en søndagskveld. Dessverre går den litt tregt, det er mange ganger i filmen den er på nippet til kjedelig. Filmen er ikke på samme nivå som Bølgen og skjelvet, men gir fortsatt en spennende plot.

Man kan føle at oppmerksomheten avtok på en del punkter i løpet av dens spilletid, og den har litt dødtid. De skulle utdypet mer rundt panikken rundt katastrofen, og konsekvensene dette kunne gitt for verden.