Emelie (25) overlevde kreften: – La livet bare skje

På valgdagen var det høylytt jubel på valgvaken til Arbeiderpartiet i Bodø. Med en oppslutning på 26,3 prosent av stemmene på landsbasis kunne Jonas Gahr Støre ta over stafettpinnen etter Erna Solbergs åtte år i regjeringen. Det var spesielt en gildeskålværing fornøyd med, som har vært andrekandidaten fra Nordland, Mona Nilsen, sin høyre hånd.

– I sommer har jeg vært teamleder for andrekandidaten vår. Da har jeg koordinert kalenderen, lagt planer, vært ansvarlig for innslag til media og budskapsplan. Jeg har vært hennes forlengende arm, valgkamp er jo travle greier, forteller Emelie Johanne Johansen.

Sammen har Emelie og Mona reist gjennom fylket i en campingvan som sistnevnte selv har pusset opp.

– Vi har både kjørt og bodd i den, så da blir man godt kjent, ler Emelie og understreker at det var veldig gøy.

– Jeg ble veldig redd

Når det ikke er valgkamp, er Johansen til vanlig student ved Nord universitet. Der studerer hun internasjonale relasjoner på det siste året. Som en svært engasjert student, med lederverv og selvutnevnt "sosialt kosedyr", var det å bli hindret av helsa noe hun ikke hadde sett for seg.

– Jeg lå i senga, flyttet armen opp og da kjente jeg den lille kulen. Den var litt større enn en ert, men ikke større enn en klinkekule. Den dukket bare plutselig opp, forteller Emelie.

Hun dro til legen for en sjekk.

– Fastlegen ba meg om å ikke tenke på at det kunne være kreft når jeg kom hjem, men at jeg måtte vente på svar i to måneder. Jeg tenkte ikke på det i mellomtiden.

I mai 2020 startet 25-åringen kreftbehandlingen. En kul som ikke kunne blitt oppdaget tidligere, ble likevel oppdaget i grevens tid. Brått ble hele hverdagen hennes forandret.

– Jeg ble veldig redd. Også sosialt. Jeg tenkte at "nå blir jeg ikke invitert til noe fest mer, eller turer". Så er man jo redd for å bli bedt med kun for at folk vil være snille, at det bare ligger omsorg i det, men det blir bare feil. Det du akkurat trenger er bare kino, fest, som om alt var som før.

Der og da var det å kunne ha noe som var som vanlig det Emelie trengte mest. Men plutselig var ikke hverdagen som vanlig for noen. Korona-pandemien traff landet, og verden, samtidig som at kreften rammet Emelie. Plutselig var det ikke bare hun som hadde fått en annen hverdag. Alle ble sittende hjemme, så det ble ikke den store forskjellen.

– Det var kanskje ikke dumt at det var samtidig, tenker Emelie når hun ser tilbake.

En engasjert student

Så kom bekymringen for å ikke bli sett på som den samme kapasiteten som tidligere. Hun ville fortsette videre med politikk, og sto akkurat i overgangen mellom AUF og voksenpartiet Ap. Emelie hadde behov for å kunne bli sett og anerkjent, være en ressurs for partiet. Hun oppdaget at hun følte seg veldig sett da hun ble spurt om å være teamleder, og det var fint.

Godt var det også at det gikk an å ta hensyn til helsa:

- Før jeg rakk å si noe, så tok Mona opp det at jeg var i behandling. Det kan vi legge opp til, den fleksibiliteten kan vi legge opp til, sa hun. Jeg ble helt rørt når hun ringte, og sa at det ikke var noe problem å skulle gå til behandling. De ville ha meg der, det var veldig fint.

Samtidig som det var godt for Emelie å oppleve at hun ble tatt med på laget, var hun spent på energinivået sitt.

Ville hun klare å stå tiden ut? Særlig var hun spent på senvåren, kom det til å bli for mye? "Hva gjør jeg om det plutselig går gærent", spurte hun seg selv. "Klarer jeg å ta det opp tidlig nok om det smeller? Er jeg mer til bry enn til hjelp?".

– Jeg har en kjæreste som er veldig flink til å spørre om jeg tar på meg for mye oppgaver, "for nå ser jeg du er sliten". Det har vært en øvelse å være mer ærlig mot seg selv, at du klarer det fysisk betyr ikke nødvendigvis at du skal pushe deg til å gjøre det. Det betyr ikke at du skal kjøre på bare for å gjøre det, men noen ganger føles det bare verdt det, forteller den viljesterke studenten.

I etterkant kan hun konstatere med at hun har kost seg ufattelig mye og hatt det veldig artig.

– Jeg har fått holde på med det jeg brenner for, så det har ikke følt som en jobb.

Praten som ingen helt vet hvordan skal prates

Emelie hadde store planer om å "peise" igjennom bacheloren. Det var et valg hun måtte endre på. Under kreftbehandlingen tok hun permisjon fra studiene. Hun ble kastet inn i en krise som resulterte i at hun måtte tre inn i survival-modus. Det er lett å se på henne at dette var ingen enkel avgjørelse.

– Det viktigste er å stole på seg selv og tørre å være ærlig. Det går igjen i alle aspekter av livet, men også kreften. Å tørre å prate om det. Vær trygg nok på de rundt deg at i dag kjører du på en annen maskin. Folk vil jo bry seg om deg og ikke gjøre ting verre, så de kan fort trekke seg unna for at de ikke skal slite deg ut. Men la meg selv definere hva som sliter meg ut, forteller Emelie.

Så, hvordan kan man vite hvordan det går med den travle politikeren bak fasaden? Hvordan tar man praten som ingen helt vet hvordan skal prates? For Emelie er det bedre å stille spørsmål og heller si unnskyld etterpå om man tråkker i salaten.

– Enten man selv får det eller noen man kjenner, så må man tørre å ha den åpne dialogen, fjern barrierene og snakk ærlig om det.

Rådene hennes er å snakke med de rundt deg eller den som har blitt syk, men også tørre å stille de vanskelige spørsmålene. Kanskje føler man at bør trekke seg unna, men Emelie oppfordrer folk til å tørre å være den samtalepartneren.

– Jeg har venninner som kun forbinder det med at da dør folk så jeg skjønner at det kan være veldig vanskelig å prate om.

Så er det nå så, at noen føler at det kan være skummelt. Skummelt å skulle være den samtalepartneren, men også å være en venn som har sine egne problemer. Snakk med de rundt deg eller den som har blitt syk og tør å stille vanskelige spørsmål. Tør å være den samtalepartneren, man føler kanskje man bør trekke seg unna, men at man kan vise at man kan være den personen for deg. 

– Du har lov til å være tørst selv om ikke har tilgang på rent vann. Jeg har alltid hatt en eller annen krise i livet som virker som en bagatell nå, men akkurat da kunne jeg tro at det ville ødelegge livet mitt. Man har ulike ting man går igjennom, mener Emelie.

Enn så lenge har hun enda ikke fått spørsmål hun syns har vært ufine eller at noen har gått for langt.

– Det eneste er når folk har spurt om prognosen min, vil dere ha et Grey's Anatomy svar, spør Emelie retorisk mens hun ler.

Hun understreker at hun likevel ikke blir fornærmet.

– En skikkelig vitamininnsprøytning

Å ha overskuddet til å være politisk aktiv, engasjert student og samtidig nyte livet er utfordrende i seg selv. Når man i tillegg støter på å bli alvorlig syk kan det være vanskelig å finne overskudd i hverdagen. Slik Emelie ser det er det viktig å tenke at det er lys i enden av tunnelen.

– Og å se at livet mitt har ikke blitt avskrevet. Det finnes så mye jeg har lyst å gjøre videre, har lyst å fortsette å være engasjert. Oppdage nye ting og utfordre meg selv. Den bekreftelsen du får på at det går an, det blir en skikkelig vitamininnsprøytning, smiler Emelie.

Politikken har riktignok ikke tatt helt fokuset vekk fra det å være syk, men har hjulpet henne i å se at livet ikke bare handler om kreft.

– Det tar jo en del av livet ditt, men det er rom for andre ting. Du er mer enn diagnosen din og det som skjer i løpet av livet ditt. Du må ha med deg det her, men det finnes så mye mer. Man går jo veldig i survival-modus, men det kunne vært verre. Det er først i ettertid at jeg ser hvor heftig det har vært.  Nå har jeg lov til å tenke det, for det gikk jo bra. Man skal jo ikke være så ung, forteller hun.

Hva fremtiden vil bringe kan være uklart for noen, men for Emelie er det intet problem.

– Jeg trives veldig godt i Bodø for jeg er en skikkelig nordlandsjente. Så jeg tenker at jeg skal la livet bare skje og få gjøre det jeg syns er spennende, så blir det en bra løsning etter hvert, smiler hun.