Filmanmeldelse «Tell me who I am”. En følelsesladet historie fra virkeligheten om tvillingenes barndom.

«Tell me who I am” er en britisk dokumentar fra 2019. Ed Perkins er regissøren av filmen. Den Oscarnominerte regissøren har lagd flere dokumentarer, blant annet «Black sheep» og «Prinsessen». Filmen er også basert på en bok skrevet av Joana Hodgkin og selve hovedpersonene i filmen. Nemlig tvillingbrødrene Alex og Marcus Lewis.

En uvanlig barndom

Tvillingbrødrene Alex og Marcus er de eneste personene vi møter i denne dokumentarfilmen. I et dunkelt studio, med et lite bord og en stol midt i rommet, får vi et intimt møte med tvillingene hver for seg. De er 54 år gamle. Alex bruker briller og har et smalere ansikt enn broren sin. Marcus er fyldigere og har stubbete skjegg. Begge har store, brune øyne som ser snille ut. Til tross for at de er eneggede tvillinger kan man se en tydelig forskjell på dem. Men når vi dykker inn i barndommen deres gjennom gamle fotografier, er det umulig å skille dem ad.

Tvillingbrødrene forteller at de vokste opp litt utenfor London i England. Gjennom fotografier og små videoklipp får vi se foreldrene deres, som var fra aristokratklassen. De beskriver moren sin som høylytt, sprudlende og festens midtpunkt. Hun hadde mørke trekk og var over 180 cm høy. Tvillingenes far blir beskrevet som streng og kald. Både skildringen av foreldrene og huset de vokste opp i, er en spennende del av filmen. Nettopp fordi det er så uvanlig. Huset var enormt, med utallige gjenstander i alle rom. Foreldrene hadde ofte fester med lorder, ladyer, hertuger og hertuginner som gjester. Tvillingene hadde sitt soverom ute i skuret og fikk bare komme inn i huset med tillatelse av foreldrene.

Som 18-åring havnet Alex i en alvorlig motorsykkelulykke. Da han våknet opp fra koma, husket han ingenting. Bortsett fra Marcus. Dermed blir det Marcus sin jobb å fortelle og lære tvillingbroren sin om livet hans. Marcus maler en vidunderlig barndom for Alex, og viser til fotografier. Jo eldre Alex blir begynner ting å skurre, og det viser seg at Marcus ikke har vært ærlig om barndommen deres. Etter foreldrenes død finner Alex ut at de har blitt misbrukt som barn. Etter 20 år vet Alex fremdeles ikke alle detaljene. Vi får endelig høre at Marcus forteller sannheten.

En tydelig spenningskurve

I denne dokumentaren blir vi dratt med gjennom et helt liv. Spenningskurven i filmen følger Hollywood-modellen. Den starter med et anslag, der vi ser brødrene hver for seg gå inn i studioet og snakker kort om seg selv. I et lite klipp ser vi en mørk landevei, og vi blir dratt inn i en motorsykkelulykke. Dermed vekkes nysgjerrigheten i meg. Videre i spenningskurven kommer vi til presentasjonen, og vi blir bedre kjent med tvillingbrødrenes liv, og får flere hint som tyder på at det har skjedd noe merkelig. Vendepunktet i filmen er når foreldrene dør. Spenningen når sitt klimaks når Marcus endelig forteller sannheten om da de ble misbrukt. Etter at Marcus har fortalt sannheten, setter de seg sammen rundt bordet og snakker ut sammen. Dette er en rørende del av filmen, hvor man kan se samholdet mellom tvillingene.

Spennende

Jeg mener at dette er en god film. Som seer blir jeg godt kjent med hovedpersonene og klarer enkelt å følge med på deres historie. Det er en spennende historie, og ved bruk av Hollywood-modellen blir det aldri et dødpunkt i filmen. Jeg får lyst til å høre mer og mer gjennom hele filmen. Fargene i filmen og de gamle fotografiene bidrar mye til at dette er en god film. Miljøet blir fremhevet godt og man ser at dette er i England på begynnelsen av 80-tallet. Denne filmen er genial, da den ved bruk av få virkemidler, klarer å holde seerne tilfredsstilt. Terningkast seks.