ELVIS: Verdensstjernen som gikk tom for drømmer

De siste årene har musikkbiografifilmer virkelig kommet tilbake, og tatt publikum med storm. Filmer som «Bohemian Rhapsody», «The Dirt» og «Rocketman» har gitt regissørene blod på tann, og i sommermånedene 2022 kom filmen som skildret livet til «The King of Rock», Elvis Presley.

I en fullspekket rolleliste finner vi store navn som Austin Butler og Tom Hanks, som leverer så til de grader i rollene som Elvis Presley og manager «Colonel» Tom Parker. I birollene er mindre, men ikke ukjente navn ført opp. Kelvin Harrison Jr, Gary Clarke Jr og Dacre Montgomery er noen av de som innehar en rolle i storfilmen.

Fortelles gjennom managerens synsvinkel

Gjennom to og en halv time blir vi fortalt historien om det verdenskjente rockeikonet. Hele historien blir sett gjennom Colonel Parker (Tom Hanks), sin synsvinkel. Han forteller historien om hvordan han som musikkmanager møtte Elvis (Austin Butler), og hvordan de sammen trollbandt en hel verden.

Filmen følger rockestjernen fra barndommen, gjennom voksenlivet og frem til årene før hans død.

Et stort fokus gjennom filmen er forholdet mellom artisten og hans manager, noe som også er kjernen bak de største dramatiske hendelsene. Parker holder mye av sitt nåværende, og forrige liv, skjult for artisten. Noe som er en stor faktor til mange av de kontroversielle valgene han tar på vegne av Elvis.

Den dramatiske ironien gjør at vi gjennom filmen vet om disse hemmelighetene, noe som kan gjøre det irriterende å se hvordan Elvis gjentatte ganger blir lurt av den han stoler på mest.

Selger seg godt inn

Man kan trygt si at skuespillerne passer til rollene sine. Austin Butler har uttalt at han bruke pandemien til å studere Elvis til hver minste detalj, og det trenger man ikke mange minuttene på å tro på.

Til tider må man se godt etter for å forstå at det ikke er «The King» som er på kinolerretet, men at det er en 31-åring fra California iført sminke og kraftig kinnskjegg.

Tom Hanks viser seg fra sin beste side når han ikler seg rollen som skurk, og etter mange timer i sminkestolen er den verdenskjente skuespilleren nesten ugjenkjennelig.

Ved hjelp av en kynisk tankegang, et dødelig blikk og en sleip adferd, er Hanks den perfekte antagonisten i filmen.

Det rister i rockefoten, både hos store og små

Som et virkemiddel for å sette stemningen, er musikken til artisten brukt flittig. Her brukes flere av Elvis mest kjente låter, noe som får rockefoten til å riste hos både store og små.

Låtene har også fått en nyere innpakning, hvor artister som Doja Cat, Eminem, Jack White, og Måneskin har bidratt for å gi de gode, gamle låtene nytt liv. Dette kan være hensiktsmessig gjort, som en døråpner for den yngre generasjonen til Elvis sitt store repertoar av sanger.

Sterke farger, scener med hurtig kameraføring, hvor klipp og musikk faller naturlig sammen, er noen av kjennetegnene til Buz Luhrmann. Disse virkemidlene ser man igjen i filmen om Elvis, og sammen gjør dette filmopplevelsen komplett. Man sitter nærmest og gaper av de mange inntrykkene som man får slengt i ansiktet.

Kan gå noe hurtig frem

Noe som preger mye av filmen er hvor hurtig historien blir fortalt. Man får ikke tid til å sette seg godt inn i de personlige plagene til Elvis når filmen plutselig har hoppet noen år frem i tid. Istedenfor blir plagene fortalt gjennom managerens øyne, noe som kan gjøre det upersonlig.

Selv om det er tilfellet, har Buz Luhrmann lyktes i å lage en verdifull film om rockeikonet. Ved å spille mye på sympati ovenfor artisten, blir det en emosjonell fortelling om reisen fra han var en liten gutt med store drømmer, til å bli en verdenskjent artist med ingen drømmer.

Karakter: 5