Forbannelsen - som forventet

Forbannelsen er en kinoaktuell norsk thriller fra 2021. Den viser til diskrimineringen og fornorskingen samene møtte i Norge for hundre år siden, men også andre aktuelle tema som pandemi og krig.

1918

Filmens handling foregår i år 1918, rett etter første verdenskrig, mens spanskesyken farer over landet. Det starter med at pastoren Lauritz Smith og sønnen Oscar kommer hjem fra misjonsarbeid i Afrika for å starte sin egen menighet i Norge sammen med konen Suzanne, den blinde datteren Agathe og den samiske adoptivdatteren My. Når pastoren starter byggingen av en kirke, trosser han de lokale gruvearbeidernes råd, og bestemmer seg for å bygge på et samisk område. Dette viser seg etter hvert å være en gammel samisk gravplass. Etter at arbeiderne graver opp gamle levninger, starter mystiske hendelser å hjemsøke bygda. Arbeidet med kirken blir utsatt da arbeiderne blir syke. Pastoren er igjennom hele filmen en egoistisk og slem mann, spesielt mot adoptivdatteren My. Et plutselig dødsfall gjør at pastoren endrer personlighet til det verre, og begår flere forferdelige synder. Flere overnaturlige hendelser skjer med resten av familien også, selv om My er beskyttet av sitt samiske blod. Familiedrama, kjærlighet og konflikt utspiller seg, før filmen avslutter med en noe åpen slutt.

Flere tema

Forbannelsen er en film som tar opp flere interessante og alvorlige tema, som sykdom, samehets, krig, religion, incest, tro og lengsel. Skildringen om hvordan samene ble behandlet i 1918 er veldig god, noe som er gjennomgående for hele filmen. Pastoren behandler blant annet stedatteren My veldig dårlig, og stenger henne inne i kjelleren fordi hun har samisk blod. Mange av temaene blir allikevel bare introdusert i noen få scener før de blir noe avglemt og filmen går videre, slik at man sitter igjen med en følelse av rot og flere løse tråder. Spanskesyken som virker som skal være et sentralt tema i starten, forsvinner litt i bakgrunnen til fordel for familiedrama og besettelse. Filmen kunne med fordel fokusert på færre tema, og heller gått litt mer i dybden på dem.

Skuespillere

Filmen er regissert og skrevet av Henrik Dahlsbakken, kjent for «Takk for turen» og «Sensommer». Av skuespillerne gjør Jan Sælid en glimrende jobb med å spille pastoren, som er den karakteren man både husker best og får se flest nyanser av. Samiske Eva Nergård spiller adoptivdatteren, og spiller en troverdig rolle til at det er hennes første film. Resten av skuespillerne kan man finne igjen på skjermen i en hel rekke andre norske filmer og serier. Tarjei Sandvik Moe kjent fra tv-serien "Skam" er spennende å se i en mer voksen rolle, men skuespillet overbeviser ikke helt om at han er fra tiden filmen skisserer. På listen over skuespillere finner man også Dennis Storhøi, Ellen Dorrit Petersen, Benjamin Helstad og Nina Ellen Ødegård. En del av karakterene er dessverre med i så få scener i filmen, og unyanserte at man ikke helt klarer å bry seg om hva som skjer med dem.

Mørkt

Kostymene og musikken i Forbannelsen er gjennomgående god, noe de skal de ha veldig pluss for. Det er også veldig fine naturscener filmet i Røros og Tolga, som gjør at filmen føles autentisk. De kunne allikevel med fordel variert scenene for mer visuell spenning. Filmen er også svarthvitt, i den forstand at det er mange scener der hele skjermen er blendende hvit av snøen, mens resten av filmen er altfor mørk. Mulig de ble inspirert av “The Long Night” fra Game of thrones. Så kan man jo spørre seg om de har laget alt mørkt for å skjule dårlige detaljer, eller om de faktisk tror det er skumlere å måtte knipe sammen øynene for å kunne se noe.

Ikke skummel

Ut fra navnet Forbannelsen og at sjangeren er thriller hadde jeg hadde forventet at filmen skulle være skumlere. Det er ingen scener der man hopper opp av stolen eller er nødt til å gjemme ansiktet bak hendene. Det er noen deler av filmen som kan være litt skumle hvis man tror på det overnaturlige og ånder, som da Agathe blir besatt av en demon. Samtidig er det en klisjé. Mange av scenene føles noe oppbrukt og forutsigbart.

Konklusjon

Jeg gikk inn med ganske lave forventninger, da norske spesielt skumle filmer er en sjanger med noe varierende kvalitet. Filmen var som forventet – helt ok. Det som trekker filmen mest opp er skuespillet til Jan Sælid og god bruk av musikk. Ellers hadde filmen godt potensiale i starten, men ble noe rotete og forutsigbar mot slutten. De kunne med fordel introdusert færre tema og skuespillere, og heller fortalt deres historie grundigere. Nå sitter jeg igjen med en del spørsmål jeg ikke fikk svar på, noe som gir en bismak i munnen. Filmen skulle vært lysere, skumlere og mer gjennomtenkt. Det er ikke en film jeg vil anbefale, men om du allerede har rundet Netflix og trenger noe å se - så er det ikke bortkastet tid heller.

Terningkast: 3