St.Olavs Hospital 1999: Morten Værnes var en rutinert snowboarder og skulle ta et triks han hadde tatt mange ganger nemlig en baklengs salto. Han skulle bare ta en baklengs salto til før de skulle ta av seg brettet og trekke inn fra påskeværet. Han hadde for høy fart og for lite hopp og kom kun halvveis rundt. Plutselig ligger han på St.Olavs hospital i stede for å ligge hjemme i sofaen. Etter en stund på St.Olavs hospital ruller det inn en mann i sin rullestol som skulle forandre livet til trønderen for alltid. 

25 år og 96 landslagskamper etter ulykken som skulle endre livet til Morten Værnes for alltid møtte jeg han i en solfylte hovedstaden før en landslagstrening langt vekke fra sine trønderske røtter. Nærmere bestemt Løren ishall på Oslo-øst. 

Værnes som for tiden er ute med en belastningsskade i skulderen møter meg i ishallen med et smil og fører an til garderoben hvor vi skal ta en prat og han skal få fortelle sin historie om hvordan påskeaften i 1999 skulle forandre alt for 42-åringen. 

I ishallen på Løren sitter en engasjert og blid trønder, som har slått seg til ro like utenfor Oslo med sin samboer og dems to år gamle barn. 

Mannen som blir beskrevet slik av sportssjef Espen Hegde er mannen som møter meg i ishallen.

– Han er ordentlig idrettsutøver. Han er dedikert, og kvalitativ i treningen sin og ønsker utforske metoder som gjør at han blir bedre. Han er en nysgjerrige spiller som hele tiden ønsker å utvikle seg og utstyret sitt. Han tar også godt vare på helsa si, det er en av faktorene som gjør at han har vært med i toppen i så mange år. 

Skade

De siste årene for Værnes har vært innholdsrike, hvor han har blitt far, startet opp et eget firma og nettbutikk, i tillegg til å være på landslaget til kjelkehockeylandslaget. 

Mannen som har fire Paralympics bak seg , hvor to av dem har endt med medalje nærmer seg slutten på sin karriere som hockeyspiller. Det er noe som trønderen allerede har begynt å tenke litt på. 

– Jeg har pådratt meg en belastningskade som jeg er usikker på om jeg kommer tilbake fra.  

Når han da har en samboer som også spiller på landslaget, og er blitt kåret til mest verdifulle spiller i Woman world hockey challenge og har en to-åring hjemme som han ønsker å bruke mer tid samme med, er ikke mange kamper igjen i samvittigheten til Værnes.  

– Oi, er det så mange ja, svarer trønderen 

Før han fortsette

– Det hadde vært litt kult og kunne ha runnet 100 kamper. Det viktigste er nødvendigvis det å gå på toppen av adelskalendere, men å runde 100 offisielle kamper for Norge hadde vært kult. Jeg vet at mest sannsynlig kommer jeg ikke til å ende på toppen for Audun Bakke kommer til å gå forbi meg på et eller annet tidspunkt.

Om Værnes skal få sitt ønske om å runde 100 kamper er det ikke mer enn fire kamper igjen før han bikker det magiske tallet. Han har nå 96 kamper og er en unna delt første plass på adelskalenderen over antall landslagskamper for det norske paralandslaget. 

Ulykken 

Spoler vi tiden 25-år tilbake til påskeaften 1999 hvor Værnes var ute brukte slalåm-bakken i Oppdal. Værnes hadde kjørt mange runder og tatt mange triks denne dagen, og de skulle bare ta en runde til før han skulle dra tilbake på hytta. På den siste runden skulle han bare ta en baklengs salto til før han var ferdig for dagen og skulle pakke sakene. 

Da han kom ned overrennet og skulle ut på hoppet for å ta den siste baklengs saltoen. Hadde han for høy fart sammenlignet med hvor stort hoppet var, og den da 17 år gamle gutten hadde for høy fart til å satse for å komme helt rundt i saltoen. Han landet dermed på ryggen og knakk ryggen. Det som skulle være en siste tur før han skulle pakke sakene å dra tilbake på hytta endte med å endre hele livet til den aktive 17-åringen fra Trondheim.

Ett trikse han hadde gjort mange ganger tidligere endte på vært tenkelig vis denne påskeaften.

– Jeg ble fraktet med helikopter til St.olavs hospital i Trondheim og der stivet dem av ryggen min, men nervene var kjørt. Det ble opptrening i fire måneder på St.olavs med fysioterapeut og lære meg å takle hverdagen, bruke rullestol og bli vandt til det rett og slett. 

Veien tilbake 

På samme sykehus startet jobben med å lære seg å takle den nye hverdagen. Der startet han med å lære seg å bruke rullestolen og tilpasse seg den nye hverdagen.

Hvor den første tiden var veldig utfordrerne å klare å takle den nye hverdagen han nå var i. 

– Humøret mitt var veldig svingede det første året, før jeg aksepterte situasjonen jeg var i. I starten tenkte jeg veldig på at jeg skal opp å gå igjen, koste hva det koster vil.

Denne tankegangen la han bort etter hvert, men mener at denne tankegangen i starten kan hjelpe deg opp av senga , men hjalp ikke han i lengden.

Veien tilbake til den aktive hverdagen har vært lang, med mye oppturer og noen nedturer. Muligheter som har forsvunnet og muligheter som har oppstått. 

Veien til parahockeyen

Det er spesielt to stykker som 42-åringen ønsker å takke for at han begynte med parahockey etter sin skade i 1999. De to personen er Geir Arne Skogstad og den tidligere landslagskapteinen Stig Tore Sveen. 

Den mystiske mannen som rullet inn på St.Olavs Hospital i 1999 var nemlig Geir Arne Skogstad som rullet over dørkarmen til Værnes på hospitalet. Dette var et besøk som endret livet til Værnes for alltid. 

I Norge er det vanskeligere å komme i kontakt med de som er såret og blitt funksjonsnedsatt, enn det er i mange andre land.

– Sånn som samfunnet er lagt opp, er det litt vanskeligere for paraidretten å promotere seg ovenfor eventuelle nye spillere. Systemet i Norge er lagt opp til at du ikke kan ta kontakt direkte med de som ligger på Sunnaas eller Cato senteret, men du må gjennom ergoterapeuten eller fysioterapeut. Da er det vanskelig å komme i kontakt med folk. Vi hadde fått det til om vi hadde lagt mer ressurser i det. Løsningen kan være å ansette en i forbundet til å ha i oppgave å promotere hockey og parahockey.

Det var slik Værnes kom inn i hockeymiljøet ved at han fikk besøk av Skogstad som overtalte den 17 år gamle Morten Værnes til å prøve Parahockey. Han selv er usikker på hvordan prosessen var da han ble spurt om å begynne på parahockey, men han er glad for at det skjedde. 

– Jeg husker ikke om jeg ble spurt av en ergoterapeut eller fysioterapeut om Geir Arne kunne komme på besøk, eller om han bare kom på besøk for en prat, men jeg er glad for at han overtalte meg til å prøve. 

En som har vært med Morten Værnes på mange av sine oppturer og nedturer, er sportssjef for paralandslaget Espen Hegde. Han er litt skeptisk til hva som er veien videre for norsk parahockey, men mener i likhet med Værnes det kan være utfordrerne å få flere spillere til å bli med å spille.

– Vi ser at det er svært utfordrerne å få nye spillere inn i laget og enda vanskeligere til å beholde dem. Dette tror jeg har med at det er vanskelig å komme i kontakt med eventuelt nye spillere med det systemet vi har nå. Og når vi først får nye spillere er det utfordrerne og beholde dem siden parahockey er vanskelig den første tiden med å lære seg å sitte på kjelka.

- Noen muligheter har forsvunnet

Etter ulykken og som funksjonsnedsatt har fått mange muligheter som han ikke hadde fått om han hadde vært funksjonsfrisk. 

– Det er nok noen muligheter som har forsvunnet etter ulykken, men jeg velger å tenke på de jeg har fått. Jeg har fått spille 96 landslagskamper, fire Paralympics, og ett VM-gull. Utenfor banen har jeg møtt mine samboer, har nå en to-åring og skapt mitt eget firma.

Selv om han har levd i rullestol i 25 år så tror Værnes at livskvaliteten hans er den samme som om han skulle ha vært funksjonsfrisk. 

– Jeg tror jeg har levd et like bra liv i rullestol som jeg ville hatt om jeg hadde hatt om ulykken ikke hadde skjedd. Jeg har vært så heldig at jeg har reist verden rundt med kjelkehockeyen og fått masse erfaringer, opplevelser og mange nye venner gjennom hockeyen. Jeg har prøvd nye ting, og sett verden på en annen måte enn jeg hadde gjort som funksjonsfrisk. 

Til daglig jobber 42-åringen med sitt eget selskap som han startet tilbake i 2018 med sin kompis og landslagskollega Loyd Remi Solberg. Solberg har i senere tid solgt seg ut av firmaet og Værnes eier nå 75% av dette firmaet. 

Når Værnes en dag skal henge kjelka på hylla gjør dette det lettere å gjøre siden han fortsatt er inne i hockey miljøet med sitt selskap Nordic hockey. 

–Jeg kommer til å være en del av miljøet både i sittende og sittende hockey selv etter jeg en dag henger opp kjelka for siste gang gjennom mitt selskap. Jeg er veldig glad for at jeg startet et firma innenfor mitt interessefelt og har mulighet til å glede meg til å dra på jobb. 

Hvor veien går videre for Værnes og Nordic hockey er han ganske klar på.

–Det er flere som har sagt allerede at de er klare for å investere om vi skulle ønske å lage en fysisk butikk også, men det krever såpass mye med ansatte, sikkerhet, og lokale. Jeg ønsker å annonsere mer for nettbutikken og hvor stor den kan bli før jeg begynner å vurdere butikk. Men vi får ta et steg av gangen, avslutter Trønderen med.