Frykter for familien

Uroen i Iran gjør det vanskelig for Zagros Ghalvazi og Ensieh Roud å få tak i familiene sine. - Jeg føler meg som et sort hull, hjelpeløs, sier hun.

I nesten tre uker har det vært store demonstrasjoner over hele Iran. Bakgrunnen er dødsfallet til den unge jenta Mahsa Amini. Hun døde under varetekt i Teheran i Iran 16. september i år. Moralpolitiet, som kontrollerer at de strenge klesreglene for kvinner blir fulgt, mente hun hadde på seg hijaben feil. Myndighetene påstår hun døde av hjerteinfarkt, noe familien nekter.

Dette sammen med høy arbeidsledighet og inflasjon har skapt sinne, spesielt blant unge Iranere, som ikke ser noe fremtid for landet. Nå protesterer folket - de brenner hijaben, og håper på å endre det konservative regimet.

Skaper engasjement

I Norge, på Nord universitet, jobber flere studenter for samme sak.

Denne oktoberdagen er det mye liv i gangene, med studenter som går til å fra forelesningene.

Midt i gråsona sitter fem personer på stand. Fremfor bordet de sitter ved , er det malt et iransk flagg med slagordene "Women, Life, Freedom". Det ligger maling på bordene, og flere ark som informerer om at de er her for å støtte kvinnene i Iran. Studentene som sitter der smiler, men man kan se de har en seriøs undertone.

Zagros Ghalvazi (26) er en av dem, og han kommer selv fra Kurdistan i Iran. Han har blant annet stått på stand på universitetet, for å informere studentene om hva det er som skjer - og skape engasjement. Han arrangerte også en stille marsj utenfor Stormen bibliotek i Bodø forrige onsdag, for å støtte kvinners rettigheter i Iran, og skape engasjement for saken i Bodø.

Frustrasjon. Zagros er frustrert over situasjonen i Iran. Foto: Embla Lillegaard

Hva føler du om alt som skjer i Iran?

- Det er veldig vanskelig å si hvordan jeg føler det, fordi det som skjer har foregått i mange år allerede. Moralpolitiet har brutt kvinnenes rettigheter og menneskerettighetene på en daglig basis. Men det er annerledes etter at Mahsa Amini døde, for nå er menneskene i Iran virkelig «fed up», sier han.

- Jeg føler meg håpefull på en måte, når jeg ser samholdet mellom protestantene, og hvor mange det er fra hele Iran som deltar. De som protesterer, krever rettferdighet for Mahsa og for enhver kvinne og person som regimet har mishandlet de siste 40 årene, forteller Zagros engasjert.

Han tror samtidig vi trenger flere øyne på det som skjer i Iran.

- Myndighetene slår brutalt ned på de som protesterer. De drepte 80 mennesker, på én dag, i én by, så tenk hva som skjer i resten av landet, sier han spørrende.

Får ikke tak i familien

Når jeg spør Zagros om familien hans har det bra, endrer ansiktet hans seg fra engasjert og nesten glad, til å få en mer seriøs mine.

- Av den nærmeste familien min er det bare faren min som bor i Iran nå akkurat nå, og han har jeg ikke snakket med på over tre uker, siden før protestene startet. Jeg har ingen anelse om hvordan han har det, hvor han er eller om noe har skjedd med han. Det er umulig å få tak i han, og det er ikke bra.

- Internett er ofte nede, og regimet har sensurert sosiale media-apper som Whatsapp, Telegram og Instagram, apper du kan ta telefonsamtaler med. Faren min er også en gammel mann, så han vet ikke hvordan man bruker VPN for å koble seg til internett.

Zagros syntes det er veldig frustrerende å ikke få tak i faren.

- Det gir ikke noe mening at vi ikke har rettighetene til å ringe vår egen familie, eller til å si hva vi vil. Men det er det som er virkeligheten i Iran i dag.

Skaper bevissthet. Studenter som jobber for iranske kvinners rettigheter på Nord Universitet. Foto: Embla Lillegaard

Ønsker bedre mediedekning

Hva kan vi gjøre fra Norge for å hjelpe?

-Aktivisme er veldig viktig, og det er ikke bare noe vi gjør på fritiden. Meningene våre, tilstedeværelsen på universitetet, i media og på gatene, det hjelper til å skape endring.

Studentene i Norge har mer makt enn de innser, for de kan få gjennom endring i politikken. Det er mye som kan gjøres for å skape et bedre Iran. Jeg skulle ønske vi hadde samme mediedekning som Ukraina hadde, men det er ikke noe jeg tror blir å skje i nærmeste framtid.

Må bruke hijab når hun reiser hjem

Ensieh Roud fra Teheran i Iran står sammen med Zagros på stand, og forteller engasjerende og godt om saken til alle som vil høre. Hun flyttet til Norge for mange år siden, men reiser til Iran nesten hvert år for å se foreldrene sine. I Norge bruker hun ikke hijab, men hun forteller at hun er nødt til å bruke det på ferie i hjemlandet, hvis ikke blir hun arrestert.

Hvordan er det å slippe å ha på hijab i Norge, men være nødt til å ha det på når du besøker Iran?

- For å være ærlig, er ikke familien min så veldig religiøs, så vi har det ikke når vi er hjemme med familien. Men vi må selvfølgelig ha det på gata, for å dekke håret. Vi er blitt vant med at vi ikke kan være oss selv i offentlighet, at vi bare må late som. Følger du ikke reglene tar de passet ditt. Det kan ikke skje meg siden jeg har et liv i Norge, så jeg må følge reglene når jeg er i hjemlandet. Men jeg tror nok ikke den generasjonen som er nå vil respektere reglene, de vil endre dem, nok er nok.

Føler meg som er sort hull

- Det jeg ønsker med å sitte her, er å skape bevissthet rundt situasjonen i hjemlandet. Jenter kjemper ennå for enkle rettigheter, som hva de skal ha på seg. Det jeg ønsker er at alle skal ha frihet til å bestemme selv, sier Ensieh.

Viser håret. I Norge kan Ensieh vise håret. Foto: Embla Lillegaard

- Lederen i Iran gikk ut med at protestantene måtte bli straffet, så alt er bare blitt veldig brutalt. Uheldigvis er internett også borte, så vi hører ikke så mye derifra, og vi har ikke noe kontakt med familien.

Hvordan føles det for deg?

- Det er ikke lett å beskrive hvordan jeg føler det, når jeg står på utsiden og ser at hjemlandet mitt brenner. Jeg har slekt og foreldre, som jeg er bekymret for og ikke kan hjelpe, jeg kan ikke engang høre ifra dem. Jeg føler meg som et sort hull, hjelpeløs. Det er derfor vi står her for å spre informasjon, for da gjør vi i alle fall noe.

Så det er ikke mulig å få kontakt med noen i Teheran?

- Skype og Microsoft gjorde det gratis å ringe direkte til Iran, men telefonlinjen er ustabil, og myndighetene tar opp alle samtalene, så det er veldig kontrollert og sensurert.  Diktaturet vil kjempe for makten sin, og det er akkurat det de gjør. Så det går tidvis å ha samtaler på 2-3 minutter, men ingen tør å si sannheten på telefonen. Vi kan bare si «Hei, hvordan går det?» og det er det.

Hele sannheten er ikke ute

Ensieh fortsetter: - Jeg syntes den unge generasjonen i Iran gjør en god jobb, de sender videoer til media på utsiden for å spre det som skjer. Hele sannheten er ikke ute enda, siden det ikke er noe massedekning fra media. Det kan være vanskelig å finne informasjon, hvis du ikke er fra Iran og vet hvor du skal lete.

Flyers. Brosjyrer som deles ut til studentene. Foto: Embla Lillegaard

På grunn av dette mener hun det ikke er så lett for det internasjonale samfunnet å se hva som skjer.

- At folk sier nei til hijab handler ikke om religion, det handler om friheten til å ta sine egne valg. Det er mange religiøse som støtter saken fordi de er lei av fordommer. De vil bare ha friheten til å ha på seg det de vil, gå hvor de vil, og kysse i gaten hvis de vil, avslutter hun.