Greit å lage underholdning av ekte drapsofre?

I den nyeste sesongen av "Svenske Krimsaker" går de rett på sak. Det er like blodig og detaljert beskrevet om mennesker som ligger i en blodpøl, som vi kjenner det fra før av.

Første episode kalt "Spår i blod" starter med et lydklipp der to personlige assistenter, en sen september kveld i fjor, finner sin tredje kollega Erik død. De finner ham utenfor inngangspartiet til sin funksjonshemmede pasient, og ringer til nødetatene. De beskriver hvordan leiligheten er full av blod.

Etter hvert begynner politietterforskningen for fullt, og de konstaterer at Erik er blitt utsatt for et mord. Etter hvert blir den spillavhengige kvinnen Jennie, som er kusinen til den funksjonshemmede kvinnen som hadde Erik som pleier, siktet for mordet. Men det er uten tilstrekkelig DNA-bevis. Helt til saken tar en betydelig, uventet og svært dramatisk vending.

Eriks kollega Erika, hun som fant han, er anonymisert under intervjuet. Hun virker svært emosjonell når hun beskriver Erik sitt liv, personlighet, håp og drømmer. Det smitter over fra tv-skjermen til meg med én gang.

Episoden har et ekstremt strukturert handlingsforløp, og hver bit starter rett på sak. Det er også generøst med blodige bilder fra start til slutt.

Episoden er utfyllende til siste sekund med mange forskjellige kilder som forteller fra sitt perspektiv. Politiarbeidet kommer like godt fram som de mer emosjonelle vitneforklaringene. Det er spesielt spennende å høre kriminaltekniker Johan Sörqvist fortelle om teknikker de bruker for å finne spor som er ukjent for den vanlige mann i gata. Det er mye som skjer på de 40 minuttene episoden varer. Halvveis i episoden kommer det en dramatisk oppdagelse som gir mye interessant info. Her blir rumpa sittende på stolkanten imens minuttene går videre.

Man merker seg fort hvor detaljert informasjon man blir servert under serien. Dette dypdykket inn i personenes privatliv og gjerne problemer skaper et stort engasjement for både kriminalsaken og enkeltindividene.

Advarer seere

Andre episode i den nye sesongen starter med en advarsel for sensitive seere. Det er svært sjelden at produksjonen kommer med en slik melding i forkant av en episode. Det setter tonen for hva man har i vente, og tittelen på episoden sier sitt - "Tortyrmorden i Vallentuna".

Denne episoden leverer groteske opplysninger og forklaringer på drapet av ekteparet Suzanne Dunå (52) og Lars Bystedt (61) i sitt hjem i Vallentuna. Det blir en detaljert beskrivelse av ofrenes forfatning da de blir funnet.

Da ekteparet blir funnet i en umenneskelig tilstand, forteller den første på stedet, politiassistent Mikaela, til sin aspirant at hun ønsker at han skal se bort.

– Å se en persons lidelser på det viset skal ingen behøve å se mer enn nødvendig, forteller politiassistent Mikaela i episoden.

Svenske Krimsaker, sesong 7 episode 2.

Episodene er med på å filleriste vår tro på menneskeheten. Øynene sperres opp og ørene spisses. Denne spesifikke saken utløser virkelig grøss gjennom marg og bein.

Hele tiden tenker man "Hvordan er dette ekte og ikke en skrekkfilm?".

Selv om saken er til å få sure oppstøt av, er produksjonen av episoden løst på en delikat, men dramatisk måte.

Som vanlig er disse episodene svært spennende, og av og til marerittskapende. Noen ganger kan det bli for mye av det gode for selv en krimelsker av rang.

Galt å lage underholdning ut av

Ofte må jeg ta en pause når jeg ser slike serier. Jeg må fortelle meg selv at dette kun er en serie, men så slår det meg igjen at dette er noens virkelighet. Dette er liv som er like mye verdt som alle andres. Liv som fatalt har blitt revet bort av et tilsynelatende normalt menneske. Og det er så ekte som man kan få det.

Men er det greit at man underholder folk med ekte menneskers fatale skjebner? Har ikke de pårørende noe de skulle sagt her?

Disse spørsmålene har skapt mye splid mellom folkene foran og bak skjermen. Da det skulle publiseres en ny dokumentar om det mye omtalte Baneheia-drapet da Stine Sofie Sørstrønen og Lena Sløgedal Paulsen ble myrdet i Kristiansand, fikk den sterk kritikk av de pårørende. Dokumentaren handlet om Viggo Kristiansen og spørsmålet mange lurer på: Ble han uskyldig dømt?

Foreldrene til Stine Sofie og Lena har gått ut i media og sagt at de var lei av medias ubalanserte perspektiv på saken, der mange tok Viggo Kristiansens perspektiv.

– Det har gått fra å være en tragedie til å bli underholdning, fortalte Stine Sofies mor, Ada Sofie Austegard som reagerte på at mange laget underholdning av tragedien som rammet foreldrene.

Intervju i TV2.

Slike utsagn er en tankevekker for de av oss som faktisk underholdes av ekte krimsaker.

"Svenske Krimsaker" har ofte med kilder som har hatt nær relasjon til offeret. Det gir et indirekte svar på at det er greit for dem at situasjonen de har stått i blir laget tv-serie av.

Den nye sesongen fortsetter i samme bane som de tidligere sesongene. Det er mange varierte kilder med forskjellige perspektiver og detaljert informasjon som gir et så balansert bilde som mulig. Jeg kan tenke meg at mye sortering og planlegging ligger bak hver episode, og det merkes.

Mer kan man ikke forvente, men det er ikke alles "cup of tea". Allikevel har de gjort noe riktig når serien har sju sesonger.

Anmeldelsen for sesong sju av "Svenske Krimsaker" er basert på to av seks episoder.