Historien om Jeffrey Dahmer gir deg vridninger gjennom 10 episoder
Det som gjør denne serien unik fra de andre true crime serier, er at min kjæreste og jeg måtte strekke denne over flere uker. Magen vrir seg flere ganger under en episode og enkelte scener var vanskelig å se på. Ubehaget var så stort for oss at det måtte gå flere dager mellom episodene. Dager som ble brukt til å teoretisere om hvorfor serien vi fant serien så ubehagelig.
Serien er basert på ekte hendelser og ofrer. Karakterer har røtter fra virkeligheten og med godt forarbeid fanger skuespillerne mye av de forskjellige følelsene som pårørte kan ha følte på rundt «The milwaukee cannibal,» Jeffery Dahmer.
Utførelsen av enkelte scener er så ubehagelig gode at de er verdig Oscarer, det fullstendige produktet er fantastisk og det er mye på grunn av hvor gjennomtenkt samspillet mellom musikk, senografi og skuespill er.
Uhyggelige melodier og lyder hjelper til å sette en mørk tone i serien, hvor Evan Peters gjennom rollen som Jeffery Dahmer bringer ondskap til den mørke tonen som er satt.
Evan Peters som Dahmers og Richard Jenkins som hans far har virkelig lest seg opp på rollene, hvor Peters har virkelig funnet seg til rette i rollen som einstøing. Peters gjør de ekle øyeblikkene i serien enda eklere nettopp fordi han har funnet balansen mellom kald og fasade.
Det eneste jeg ikke likte med serien var at den til tider føltes treig ut, for noen som sliter med å følge med på lange scener med lite monolog som bygger opp til større handlinger kan dette være en utfordring når det kommer til oppmerksomheten min.
Deres historie
Dahmer som person blir aldri glorifisert i serien, regissøren lar Dahmer aldri ha noen lang monolog som beskriver hvordan han så på verden eller utdyper hvorfor han gjorde de grusomme handlingene.
Offerere var ofte unge homofile menn av minoritetsbakgrunn, noe som gjorde letingen etter ofrene ofte ble etterlatt til familie og frivillige.
I perioden fra 1978 til 1991 var det mye systematisk diskriminering i statene, dette er noe serien fokuserer på.
Måten de framstiller politiet i serien bygger på historisk dokumentasjon rundt Dahmer saken, men i et tilfelle velger de å spille av den faktiske telefonsamtalen fra «naboen».
En dramatisering som har røtter fra virkeligheten er politiet som overleverer en 14 år gammel gutt til «kjæresten» Dahmer, jeg får vondt av å tenke på at rase var en faktor i hvem politiet tok seriøst i denne hendelsen.
Serien er fra en mørk del av USAs historie, men fortsatt en god måte for å engasjere flere mennesker i det urette som foregikk og som fortsatt forgår den dag i dag.
Presentasjon
Når det er nevnt, så er teater en kunstform og i denne serien er skuespillet så glimrende at de fortjener all ære. Presentasjon fra alle som har jobbet på serien bak og foran kameraet er fantastisk.
Skuespillerne i de store og små rollene er alle fantastisk, men noen fortjener ekstra oppmerksomhet som Richard Jenkins som Dahmers far.
Jenkins greier for meg å fremstille hvor sterk en fars kjærlighet kan være. I rollen som far til seriemorder rives han fra to sider skal han fraskrive sønnen som har blitt neglisjerte i så mange år eller skal han se det gode i Dahmer og ikke fraskrive han enda mer.
Det er veldig interessant for meg å bli bedre kjent med farens perspektiv og utfordringer når det kommer til følelser som skyld, kjærligheten og håp.
Anbefales
Jeg vil anbefale serien, selv om den bare skal ses en gang.