- Jeg ba til gud om å ikke fylle 40 år

Året er 2005. Jørn Bredahl Fagertun er 28 år og jobber som leder for 25 ansatte på et større bakeri nede på Helgeland. Sammen med kona og deres to døtre, lever han et familieliv likt mange andre.

En kveld møter han en gammel kjenning fra barneskolen. Sammen tar de turen hjem til barndomskompisen. Det tar ikke mange minutter i stua før kompisen legger en sprøyte på bordet. Jørn får spørsmålet om han ikke vil prøve.

- Mange tror at jeg har hatt det så ille i livet mitt, siden jeg begynte å ruse meg.

Men for Jørn er ikke det tilfellet. Selv beskriver han livet på den tiden som fantastisk. Med hus, bil, kone og barn, har han lite å klage på. 

Jørn har prøvd amfetamin tidligere, men aldri på denne måten. Aldri med en sprøyte i armen. Selv om han er spenningssøkende og nysgjerrig, kjenner han på kroppen at han er redd.

“Jeg lykkes alltid med å trosse frykten", tenker 28 år gamle Jørn før han setter sprøyten i armen for første gang. Han er helt edru i øyeblikket.

- Den risiko-vurderingsevnen min har aldri vært sterk.

Jørn holder kontakten med kompisen videre, som nylig ble avhengig selv.

- Jeg tror han ville dele det han følte med meg.

Kompisen lever som kriminell og ønsker å dra Jørn med inn i miljøet.

Sinte-syken

Jørn har flere sprøytestikk på armene. Det tar ikke mange uker før kona finner ut av hemmeligheten. Hun blir fryktelig redd, men Jørn forsikrer henne om at han har alt under kontroll.

- Hun håpet vel at det var sannheten.

Etter hvert er Jørn mindre og mindre hjemme. Kona ser lite til ham, kun noen få timer i helgene. Døtrene merker også at pappa har endret seg.

- De trodde jeg var syk, at jeg hadde sinte-syken.

Han har aldri overskudd lenger. Alle spørsmålene som stilles når han kommer hjem, gjør ham sint og opprørt.

«Har du et rusproblem?»

Avhengigheten får Jørn til å lyve til seg selv. Han vil så gjerne tro på at han ikke har et problem. Jørn blir overbevist.

- Men jeg var nok avhengig fra første skudd, uten at jeg innså det.

Bekymringsmeldingen

Jørn klarer ikke lenger å holde avtaler og møte til riktig tid på jobb. I 2007 sier han opp stillingen på bakeriet. Høsten samme år sendes en bekymringsmelding til barnevernet. Jørn har nettopp blitt tatt med første brukerdose.

- Jeg fikk kniven på strupen fra politiet.

Nå må familien flytte fra ham.

Jørn holder seg unna rusmidler i en periode, og ni måneder senere får familien flytte tilbake.

Men, gamle vaner er vonde å vende.

- Når ting ble trygt og godt igjen, så glemte jeg hvor ille det var.

En kveld i 2009 kommer yngste datter ut av badet. Hun er bare 8 år, og holder en brukt sprøyte i hånden.

"Den her er vel din pappa", sier hun.

Jørn klarer ikke å svare.

- Når ditt eget barn legger en brukt sprøyte i hånden din? Jørn rister på hodet før han fortsetter:

- Jeg har aldri følt meg så liten som jeg gjorde i det øyeblikket. De skjønner mer enn man tør å håpe på.

Nå vil han endelig bli rusfri.

Konsekvensene

I 2009 ber Jørn for første gang om hjelp, og blir henvist til rusbehandling.

Behandlingen består av en terapitime i uka, med fokus på friluftsliv og turer i skogen. Jørn føler behandlingen distanserer han fra problemet, istedenfor å løse dem.

- For meg ble det bare en lagringsplass for å bli rusfri.

Etter tre måneder, er han tilbake i det samme rusmønsteret.

I årene mellom 2007-2017 flykter Jørn fra konsekvensene. Et år jobber han som baker på Røros, et annet år på Lista.

- Jeg hadde hele tiden faget mitt som baker, det var jo min identitet. Det var det som holdt meg i livet.

Men Jørn holder ikke ut lenge. Rusen tar igjen over livet hans. Han mister jobben igjen og må selge begge husene han eier. Bilen må selges på tvangsauksjon.

- Rusen kom alltid foran.

 Jørn tenker at han ikke har noen valg, og begynner å stjele fra de rundt seg.

- Jeg ba til Gud om å ikke fylle 40 år.

Jørn føler seg fanget av avhengigheten. Han gjør heletiden det motsatte av det han egentlig har lyst til. Etter hvert prøver han å skyve fra seg vennene i rusmiljøet.

- Det er første del i prosessen å bli rusfri.

Men Jørn sitter alltid igjen med en eller to bekjente som kan skaffe rusmidler.

Lyset i tunnelen

I 2017, 12 år etter at livet ble snudd på hodet, blir Jørn innlagt i en måned på Distriktspsykiatriske senter (DPS) i Bodø. Han fungerer optimalt og har ikke problemer med å være sosial. Det resulterer i at behandlerne mener at han er frisk.

"Nå rakner alt" tenker han fortvilet.

Men Jørn vet hva han trenger. Noen må fortelle han at han er rusavhengig. Han klarer jo ikke å si det høyt selv.

En forbipasserende lege blir redningen. Han spør om Jørn har søkt på Blå Kors klinikken i Tjeldsund. Jørn griper muligheten og tar kontakt med fastlegen. Der får han beskjed om at det bare er å skjerpe seg.

- Men det fungerer faktisk ikke sånn når man er avhengig. Når man år etter år gjør det motsatte av det man har lyst til, så sitter man igjen med en helt knust integritet.

I mange år har Jørn valgt rusen over alt. Barna, kona, venner og kolleger.

- Det sies at morsinstinktet er noe av det sterkeste som finnes. Men jeg tror faktisk at avhengighet er sterkere.

Rette fingeren innover

Jørn gir seg ikke, til slutt får han innpass på klinikken. Der bruker de en 12-trinnsbehandling, som skal hjelpe hver enkelt å mestre utfordringene i hverdagen.

- I stedet for å fokusere utover på ting som er problematisk, måtte jeg rette fingeren innover og se på årsaken til alle problemene i livet mitt. For meg var det måten jeg håndterte følelsene mine på.

Endelig mister han den daglige besittelsen etter å bruke.

- Men da jeg ble rusfri merket jeg at jeg hadde forandret meg.

Etterhvert begynner bakeryrket å ta mer enn det gir. Kjærligheten til faget er ikke lenger tilstede. Men Jørn har jobbet mye med seg selv gjennom årene, nå føler han på en integritet i seg selv.

- Nå kan jeg snakke om følelser uten at det lammer meg, slik det har gjort tidligere.

I starten av 2023 omskolerer Jørn seg og begynner å jobbe med demente på sykehjem. Målet er å bli helsefagarbeider.

Det blir aldri helsefagarbeider av Jørn. Knapt et halvt år etter får han et jobbtilbud av Kirkens Bymisjon i Bodø. De ser noe spesielt i Jørn, han har noe de trenger.

Et livslangt ettervern

I dag gjør Jørn alt for å huske hvor ille det var, for å ikke falle tilbake. Da hjelper det med to ukentlige selvhjelpsmøter for å snakke om konsekvensene av rusen. For Jørn er den beste løsningen å ha samtaler med noen som har samme erfaringer.

- Det beviste for meg at det går an å bli rusfri. Det var mitt første steg ut av avhengigheten.

I tillegg setter Jørn av et par timer i uka, for å fokusere på selvutvikling.

- Da peker jeg innover og svarer på kritiske spørsmål om hvem jeg er som person.

Det har vært en smertefull prosess for Jørn å komme dit han er i dag. Å klare å akseptere seg selv.

I Kirkens Bymisjon jobber Jørn som miljøarbeider, med ansvar for Matsentralen. Der får han muligheten til å hjelpe andre mennesker som av ulike årsaker, har blitt skadet av rusen.

- Det er min måte å gjøre opp for meg.