Jul er en årlig høytid

Den er en opprinnelig hedensk fest som ble feiret i flere kulturer fordi sola snudde. I kristen tradisjon feires den til minne om Jesu fødsel. Den feires over store deler av verden 25. desember.

Norge er julaften (kvelden 24. desember) høydepunktet for julefeiringen. Julen feires også kulturelt eller ikke-religiøst, og utbredte juletradisjoner som juletrejulegaver og spesielle matretter er ikke-religiøse deler av julefeiringen.[1] Moderne julefeiring har tatt opp i seg flere slags fester i ett. I nordlige strøk er det årets mørkeste tid og en fest for lyset, det er i store deler av verden en fest for familien og slektninger (i eldre norsk tradisjon også for avdøde slektninger), det er en fest for grøde og fruktbarhet (ved Middelhavet etter innhøstingen, i nordlige strøk markeres det ved eviggrønne vekster) og det er en av de viktigste kristne høytidene. I multireligiøse samfunn og sekulære stater blir det kristne aspektet nedtonet ved å la julen være en vinter- eller solvervsfest, og for eksempel i USA ønsker man hverandre «happy holiday». Tiden før jul er advent som ble innført på 400-tallet. Første søndag i advent regnes som begynnelsen på kirkeåret.[2] Den kristne julen var offisielt til 6. januar (trettende dag jul). I Norge, Sverige og Finland har den kristne julen tradisjonelt vært regnet til 13. januar (20. dag jul).[3][4]

Etter kirkemøtet i Nikea i år 325 ble 25. desember fastsatt som Jesu fødselsdag og feiringen av denne dagen begynte med pavens tilskyndelse i Roma en gang mellom år 350 og 360. Tidligere (fra omkring år 200) var det først og fremst Jesu dåpsdag 6. januar (epifani eller helligtrekongersaften) som ble feiret.[5] I Roma regnet man vintersolverv til 25. desember, men noen storfest var ikke til denne dagen før etter at den kristne festen var blitt etablert der på den dato. Noe etter hadde slutten av den opprinnelige innhøstningsfest Saturnalia strukket seg frem til 24. desember.[6]

I norrøn tid var jul feiringen av midtvinterdagen 12. januar, 21 dager etter vintersolverv. Det er ikke funnet noen etymologisk forklaring på hva ordet betyr, men den eldste formen av ordet er ylir som er et flertallsord, eller dualisform i norrønt. Julemånedene antas å ha strakt seg fra omkring 14.november til cirka 13. januar. Guden Odin hadde tilnavnet Jólnir, og mye tyder på at han var midtpunktet for festlighetene rundt midtvintersfestene. Vi kjenner til blotingen og ofringene til guddommene, og i Norge spesielt til Odin, Tor og Frøy. I Sverige var guden Ull den dominerende. Sigvat skald beskriver sin ferd til Finnskogene og Eidskogtraktene i kvadet Austrfararvisur. Her var det diseblot, det vil si ofringer til fruktbarhetsgudinner. På dette tidspunktet i norrøn tid gikk man etter måneåret, og ordet måne betyr egentlig måler av tid.

Den kristne høytid endret Jól til feiring om Jesu Kristi fødsel den 25. desember. Når Den ortodokse kirke feirer jul den 6. januar, er det ikke fordi de regner at Jesus ble født en annen dato, men fordi de fremdeles bruker den julianske kalenderen som har hatt flere skuddår enn den gregorianske, og derfor ligger 13 dager bak. Når skuddårsdagen i 2100 blir sløyfet, så vil forskjellen øke ytterligere, og den gresk-ortodokse jul vil da falle på 7. januar.

Jól eller jólablót, var en opprinnelig norrøn feiringen med offer i anledning midtvinterdagen, lagt til 12. januar. Håkon den gode påbød på 900-tallet at landet skulle feire jul den 25. desember, samtidig med når den kristne høytiden ble feiret over hele Europa,[7] og søkte å stoppe det hedenske offerritualet, som en del av en politisk prosess i å kristne Norge. Dermed ble den kristne høytiden arvtager til det gamle navnet «jul». Gulatingsloven knyttet den hedenske skikken med å «drikke jul» med regelen som sa at «ølet skal signes til takk for Kristus og Sankta Maria, til godt år og fred».[2]

I storparten av Europa har feiringen fått et kristent navn: På engelsk brukes navnet Christmas eller «kristmesse», tysk Weihnachten eller «vienatt», men i Skandinavia har høytiden fått beholde sitt gamle germanske navn jul. Engelsk har bevart Yuletide som en arkaisk form.

Det franske ordet for jul, noël, opprinnelig fra fødsel,[note 1] går tilbake til det romerske imperiet, og feiring av "fødselsdagen til den ubeseirede solen" (Sol Invictus), nære vintersolverv.

Typiske tradisjoner i julefeiringer over hele verden er kirkegang, levende lys, festlig lag, sammenkomster i familien, mektig, tradisjonspreget mat, gi gaver og almisser, symboler som rødt og grøntnisserenglerstjerner og julekrybber, og en rekke ulike tradisjoner som varierer fra land til land. I Norge blir julen feiret med julemat, levende lys og musikk; man gir hverandre gaver, de fleste pynter med juletre, og det er vanlig å holde julebord i forkant av julekvelden og juletrefest i romjulen. Kristne tradisjoner som kirkegang og lesning av juleevangeliet på julaften skjer mange steder i Norge, tidvis også av de som ellers ikke praktiserer den kristne tro.

Julenek og øldrikking kan ha førkristent opphav i Norge, mens juletre og julenisse er relativt nye skikker som spredte seg i Norge på slutten av 1800-tallet.[4]

Stikkord