Kulturhovedstadenes havregrøt

Okei, greit. Så er kultur et bredt begrep. Det arrangeres med ujevne mellomrom konserter, kunstutstillinger og andre kulturarrangementer i byen. Man har i løpet av det siste året tillogmed hatt verdenskjente artister som «Tiesto», «Alan Walker» og «Víkingur Ólafsson», for de som er interessert i den klassiske siden av ting. Mange vil nok kalle dette flisespikkeri, men hvor er variasjonen? 

Dersom man brenner for klassisk, jazz, populærmusikk eller rap vil man nok være relativt fornøyde i byen. Jeg selv har en viss interesse i mye av dette. Men dersom man vil kalle seg europeisk kulturhovedstad er det ikke nok. Folk i byen er lidenskapelig for all mulig musikk. Hvor er hardstylen, den virtuose rocken og aller nærmest mitt hjerte, hvor er metalen?

Nå er «metal» et begrep som er svært vidt, og svært misforstått. Mange har forestillingen om at all metal enten er det samme som band som «Metallica» og «Iron Maiden», mens andre uten kunnskap om feltet vil ha forestillingen om at det bare er skriking, og at all metal er det samme som «Burzum», «Mayhem», og andre svartmetal band som på 90-tallet satte fyr på Norge, både figurativt og bokstavelig talt. Men det er så mye mere. 

Jeg selv er musiker, og bruker mye av livet mitt på en underkategori av metal som enkelt nok kalles «progressiv metal». Det er noe helt annet enn svartmetal, death metal og sjangeren som enkelt nok kalles «Heavy Metal». Der finner man «Metallica» og «Iron Maiden». 

Hele poenget mitt er at kulturtilbudet i Bodø ikke dekker over disse mindre populære, og mindre kjente sjangerne. Kulturtilbudet i byen tilfredstiller ikke oss som ønsker å høre musikken vi brenner for som ikke nødvendigvis er det mest populære. Mange av bandene, og gruppene jeg selv brenner for ville ha passet godt til byen også, uten å være så dyre som en del av de gruppene som tidligere har vært på besøk. Dette er band som ofte spiller konserter foran 500 mennesker, band som ønsker å turnere, og som ofte ønsker å ta turen til andre steder enn kun hovedstaden når de er på besøk i Norge. 

Dersom Bodø skal kunne kalle seg en kulturhovedstad kan ikke kun ønskene til de som er glade i populærmusikk, klassisk musikk og jazz bli dekket. Men man må også dekke over ønskene til de som vil høre det de brenner for, er lidenskapelige for. Ofte er også supportere av disse bandene som er mere «underground» mere lidenskapelig også. Dersom «VOLA» hadde spilt i Bodø, som på ingen måte hadde vært umulig hadde fans reist fra hele landet for å fylle konsertlokalet. Folk i Bodø hadde også fått en opplevelse som hadde vært utenfor det normale. I stedet for å få noe servert som de har hørt mange ganger før, hadde det blitt nye inntrykk. Nye impulser, og en opplevelse som selv de som ikke har interesse for den typen musikk kunne tatt med seg videre.

Det er ett sted i byen som forsøker å tilfredstille dette behovet til den graden de kan. Nemlig utestedet «Dama Di». Men «Dama Di» alene kan ikke bære variasjonsbehovet i kulturlivet i byen. Både siden de ikke alene har ressursene til å dra inn større band, men også siden de ikke har plass til det. 

For min del ender det med dette. For at jeg skal ta Bodø alvorlig som kulturhovedstad må jeg se et større tilbud på kultur. Jeg må se større variasjon i det som blir servert, og jeg må se et tilbud som i større grad dekker over det alle innbyggerne ønsker å se, og ikke bare 60 prosent av de.