Lavterskel-kaféen i Bodø betyr mye for mange: – Revolusjonert verdenen vår

En solfylt, men kald fredagsmorgen gjør de frivillige i Kirkens Bymisjon seg klar for siste åpningen av kaféen før det blir helg. Smørbrødene med forskjellig pålegg står klar i disken. Kaffetrakteren er ferdig fylt, og teposene står klar. Bordene er pyntet med lys. I vinduskarmen står det planter som slikker til seg solskinnet gjennom vinduet. Det er god stemning i kaféen før de første gjestene kommer inn.

– Alt skal være ferdig og klart før vi tar imot gjestene, forteller kokk og kaféleder, Arne Bergdal (48).

Sammen bak disken står han med meløyfjerdingen Ronald Andersen (59). De to har ansvar for kafé-driften i dag. Sammen med de er også sosionom Ine Korsnes Nergård (32). Hun har jobbet fast med kaféen siden i sommer, men startet allerede da hun var student i 2020.

Kirkens Bymisjon driver en lavterskel kafé der alle som vil kan komme innom og få seg en matbit og varm drikke, samtidig som de kan hygge seg med dagens avis, et brettspill eller en prat. Kaféen befinner seg i Bankgata og har åpent fra hver ukedag fra ti til to.

– Eneste plassen jeg kan komme uten penger

En av dagens gjester kaller seg Mr. Luke (47) og kommer opprinnelig fra Frankrike, men har reist rundt i Europa på sykkelen sin. Nå er han i Bodø.

– Jeg kom hit en måned etter korona-krisen startet. Da jeg kom hit ved kaia var dette første plass jeg besøkte, forteller han.

Han syns tilbudet til Kirkens Bymisjon er fantastisk.

– Jeg er dypt takknemlig for å få være her med så fantastiske mennesker. Når jeg går inn denne døren blir jeg tatt imot med et smil i mens de sier "Hello, Luke!". De som jobber her er gode mennesker, forteller han ydmykt.

Men det er ikke lenge til Luke drar fra byen. Ferden går videre til Nordkapp. Han har et spesielt håp for reisen videre.

– Hvorfor Nordkapp av alle plasser?

– I Nordkapp tror jeg det er mindre tilgang på rus. Jeg håper i hvert fall det. Ønsket mitt er å rehabilitere meg selv. Her i Bodø blir jeg tilbydd hasj og andre rusmidler.

– Det er vanskelig å frastå fristelsen, innrømmer han.

– Men jeg har hørt Nordkapp er en magisk plass, og det vil jeg oppleve.

Selv om han ser frem til å dra til NordKapp vil han komme til å savne byen og menneskene.

– Hos Kirkens Bymisjon føler jeg vi alle er en stor familie. Vi snakker ikke det samme språket, men vi kan uansett kommunisere. Det er den eneste plassen jeg kan komme uten penger.

– For mange er det en skam å dra til en plass man får slik hjelp, men det føles ikke skamfullt å komme her. Det er stilfullt og rent, legger han til.

Luke kan ikke få beskrevet nok hvor viktig en slik møteplass er for miljøet og byen.

– Ine og resten av menneskene som driver kaféen har revolusjonert verdenen vår. Det er en liten, men viktig plass, avslutter han.

Kjærlighet for alle

– Jeg er oppriktig glad i alle som er her, starter sosionom Ine Korsnes Nergård (32) å fortelle.

Hun elsker jobben sin.

– Dette er drømmejobben min som sosionom, innrømmer hun fornøyd.

Det virker som gjestene elsker Ine tilbake. Flere av kundene har spurt "Hvor er Ine?" i det de gikk inn døra.

– Vi har en veldig god relasjon til menneskene her. Det er alt fra turister til personer med forskjellige utfordringer som tar turen innom, forteller hun.

– Jeg tror de føler at vi vil de skal være her, konstaterer hun.

– Her identifiserer vi behov og gjør det vi kan for å dekke dem.

Hun mener tilbudet er viktig for byen.

– Vår kafé er den eneste i byen med det slikt tilbud. Det skiller seg ut. Vi er viktige for bybildet og miljøet. Her kan folk komme som de vil. Absolutt alle er velkommen til oss, forteller sosionomen.

Ensomt uten kaféen

Fiona Kristensen (49) jobber vanligvis på Englefabrikken som er et tilbud Kirkens Bymisjon har. Hun besøker ofte lokalet i Bankgata.

– Jeg besøk lokalet flere ganger i uka, starter hun å fortelle.

– Det er veldig mye kjærlighet og omsorg å få her. Jeg opplever å bli respektert for den jeg er, sier Kristensen.

Kristiansens far gikk for en kort tid bort. Da var menneskene på Bymisjonen er stor støtte i sorgen.

– Folk kom på besøk og ringte meg. Vi hadde lange samtaler som hjalp veldig mye.

Kafébesøkene betyr mye for nordlendingen.

– Jeg kan ofte føle meg ensom, men aldri når jeg er her. Å ta en kafe med venner setter jeg høyt.

Hun tror mange hadde hatt det verre i livet om det ikke var for Kirkens Bymisjon sitt tilbud.

– Mange ville nok vært ensomme uten Bymisjon og tilbudene de har, konstaterer hun.

Hun syns Bymisjonen har et godt rykte både i miljøet og i byen generelt.

– Å være rusmisbruker blir ikke sett ned på her, mener Kristensen, som selv er rusfri.

Å dra en tur innom lokalet er nesten blitt en rutine for Kristensen. De gangene hun ikke drar innom merker hun på det.

– I går rakk jeg ikke innom før de stengte. Det føltes utrolig kjipt ut, innrømmer hun.

Under den verste tiden i korona-pandemien kjente hun spesielt på hvor mye kafébesøkene betyr for hun.

– Under lockdown måtte vi gå i puljer og fikk kun bli værende inne i lokalet en liten stund med hensyn til smittevern. Det var forferdelig trist, forteller hun.

Det var likevel et lysglimt.

– Bymisjonen kom med varme måltid på døren min. Det var helt fantastisk, understreker hun. De viste mye hensyn under pandemien, Det gjør de fortsatt.