Livet i ei enkelseng

En god plan, en dårlig praksis. Det er rom for forbedring.

Når du har besøk, har jeg besøk. 

Når jeg har besøk, har du besøk.  

2024 var året jeg flyttet inn i en moderne studentblokk, i høst flyttet jeg ut.

Å ha et trygt og stabilt sted å bo kan forbedre studiehverdagen, mens dårlige boforhold kan øke stressnivået og gjøre det vanskelig å prestere akademisk. I en tid der økonomiske utfordringer og psykisk helse er aktuelle temaer, er det viktig å undersøke hvordan studentboliger påvirker studentene.  

Tiden på universitetet er for mange overgangen fra ungdom til voksen. Det er for mange første gang man flytter hjemmefra, og må skape sitt eget hjem. Det er nå man innser hvor viktig et godt bosted er. 

Jeg føler meg noe snytt av informasjonen studentskipnaden gav ut om blokkene. StudentiNords nye studentblokker, her er fordelene mange. Realiteten er at livstilen du må ha for å overleve her, er det få som har. Skal ikke studentblokkene være bygget for alle?

Som ny student, uten bil og med deltidsjobb, hadde jeg begrensede valg. Studielånet skulle dekke leie, pensum, transport og mat. Studentblokkene virket som en grei løsning – rimelig og nærme campus. Ifølge SSB leier 8 av 10 studenter bolig, og mange rapporterer om fukt og støy, særlig i private leieforhold. Men selv i studentblokka er det utfordringer: smarte løsninger betyr flere folk, mindre plass.  

For en som bare har bodd hjemme, tror jeg det alltid vil være noe sjokk å flytte ut. Samtidig er man innstilt på at hverdagen vil se annerledes ut, but «home is where the heart is» right?

Å flytte inn her føltes ikke som å flytte til et nytt «hjem». Uansett hva jeg gjorde for å skape trivsel, manglet hjemmefølelsen. Som en selverklært "homebody" mistet jeg friheten til å gå rundt i pysj, ha filmkvelder eller enkelt ha besøk. Privatlivet mitt føltes invadert; det å gå på kjøkkenet ble en ufrivillig "meet-and-greet" med tjue ukjente. Kjøleskapet krevde lås, ølbokser og søppel fra vors festet seg i korridorene. 

Jeg forstår strukturen: skal man bo mange på liten plass, må man dele fasiliteter og respektere andre. Men når studentboligen føles ut som et lagerrom i en dyrehage, og ikke et hjem, er det noe som ikke stemmer. Min studietid utenfor universitetet, ville ha foregått på disse blokkene, hvor jeg opplevde så å si minimalt privatliv. Det er overkommelig, man vil overleve. Men det er ikke en plass å trekke seg tilbake til. Jeg ble sittende i min 90 seng, dag inn, dag ut.

Studentskipnaden reklamerer med fellesskap og aktiviteter, men det sosiale kan forsterke følelsen av utenforskap. Der det er fest, vil alltids noen sitte uten invitasjon. I tillegg til at festkulturen kan være krevende, forsvinner ofte stillheten for de som trenger den. Man glorifiserer fellesskapet, men hvor er omtalen av trivsel og fredelige omgivelser? Forskning viser at boforhold har direkte innvirkning på studenters psykiske helse og prestasjoner. Mange rapporterer om at dårlige boforhold fører til økt stress og svekket trivsel.  

Likevel må jeg anerkjenne at å bo her er bedre enn mye annet. Campus er nært, og det sosiale miljøet er tilgjengelig – om man ønsker det eller ikke. Leieprisen er overkommelig, selv om prisene øker hvert år. Likevel opplever jeg et gap mellom studentenes behov og tilbudet de har i dag. Å bo i studentblokkene er mulig, men det er ikke et hjem.