Arbeidsdagen jeg sent vil glemme
Jim Andre Stormo Slettfjelli (28) beskriver seg selv helst som en kjedelig bygde original fra Susendal i Hattfjelldal kommune. Selv mener han å være et kjedelig intervjuobjekt, med ingen historie å fortelle. Men det viser seg at han har opplevd noe som de fleste andre aldri vil.
Klokken har akkurat slått fire, den varme ettermiddagskaffen blir tømt i koppen, og duften av det sorte gullet brer seg i rommet. Det er en kald vinter dag, termometeret viser 20 minusgrader. Inne gnistrer det godt i peisen, og mørket ute begynner å falle på, når Jim er i gang med å fortelle om hendelsen som skjedde for litt over ett år siden.
27. November 2019 skulle ikke bli helt som Jim hadde sett for seg. Han sto opp ekstra tidlig for å dra på arbeid denne dagen, siden han skulle hjem og lage til bursdagsselskap på kvelden. Han hadde på dette tidspunktet jobbet som brøytebilsjåfør i 2 år, men hadde i tillegg 4,5 års erfaring med lastebilkjøring. Jobben har han i Grane kommune, der han også bor til daglig.
Arbeidsdagen startet helt som normalt, med ingen forvarsel om at det skulle skje noe spesielt denne dagen.. Akkurat denne onsdagen var arbeidsoppgaven å strø veien. Han dro på sandlageret ganske tidlig, og lastet opp sand og vann, og kjørte deretter langs E6.
– Jeg kjører på en strekke før en bakke med høyresving, og slipper derfor gassen som jeg pleier å gjøre for å unngå stor fart i svingen. Det er en hump i veien rett før svingen, og akkurat i det jeg har passerer denne humpen begynner jeg å merke at det er noe feil. Jeg ser i speilene og ser at sprederen er på tur til å tippe av bilen. Dette er alvorlig, siden en slik stor og tung spreder lett kan knuse en personbil. Jeg tenker at dette ikke er bra i det hele tatt, men at jeg må prøve å holde sprederen på bilen og få parkert. Da ser jeg fremover og det ser ut som om den hvite veistripen kommer mot meg fort som f. Jeg har da tippet mot venstre.
Klokken var 06.30 da ulykken inntraff. Slettfjelli forteller at han ikke husker noe før han våknet av at noen lyste han i ansiktet og ropte til han.
– Jeg kjenner at jeg ligger mot sideruten på bilen. Det pleier jeg å gjøre når jeg blir trøtt, og skal sove en liten stund, og trodde derfor at jeg bare hadde sovet litt. Det første jeg tenkte var at jeg måtte komme meg i arbeid og ikke sitte der og sløse bort tiden.
Etter dette ser han rundt seg, og han ser rett ned i asfalten. Alt inne i hytten på lastebilen er bare er et rot, og rundt står det biler med nødblinkere på, og fullt av folk. Da husker han det siste som skjedde, og skjønner at han da har veltet.
– Jeg prøver å slå av hovedstrømmen på lastebilen, men klarer ikke å finne den. Siden alt var så rart, ingenting der det skulle, på grunn av at jeg nå sitter på huk i døren. Det kom folk til stedet for å snakke med meg, og høre hvordan det gikk. Men jeg var ikke interessert i å snakke, jeg ville bare finne mobilen min så jeg kunne ringe til sjefen å få sagt ifra.
Han klatrer ut gjennom takluken på bilen, og ser seg da for første gang rundt og ser det som har skjedd.
Jeg går rundt bilen og ser at rotorlampene bake på sprederen er ødelagt, og begynner nesten å gråte. Det mest ubetydelige i en velt er rotorlampene, men var allikevel det jeg var mest frustrert over. Det sier nok litt om at jeg var i sjokk, selv om jeg ikke trodde det selv.
Så kommer ambulansen, Jim går selv bort til de og sier at han er føreren. I ambulansen blir han undersøkt av lege. De bestemmer seg for å frakte han til Sandnessjøen for CT-undersøkelse.
– Jeg tenkte på hvor rart alt var mellom jeg våknet og til jeg var kommet meg i ambulansen. Kroppen føltes på en måte treig, og jeg følte at jeg ikke hadde helt kontroll på den, som om jeg skulle ha vært på kjempefylla, selv om jeg selvfølgelig ikke var det. På sykehuset ble jeg trillet inn, og de tok forskjellige prøver. De klipte også i stykker den helt nye genseren min, som jeg tok på meg for første gang denne morgenen.
Etter alle prøvene var alt greit og Jim fikk dra hjem. Fra ulykken fikk han hjernerystelse og vondt i hodet i noen dager. I tillegg til noen små kutt i hodet, og vondt i den ene armen. Men han arrangerte likevel bursdagsmiddagen samme kveld.
Neste dag fikk de bilder fra verkstedet i Mosjøen hvor sprederen sto.
– Da fikk jeg bekreftet det jeg hadde sett. Det som skal holde sprederen fast i lastebilen var feilprodusert, og det var grunnen til at den løsnet. Det var utrolig godt å få bekreftet at det ikke var jeg som hadde gjort noe feil, siden jeg alltid ser alvorlig på sikkerhet.
Denne kvelden ringer politiet og sier at de har opprettet sak om forholdet, på grunnlag av det både var en trafikkulykke og arbeidsulykke med personskade. Politiet skal ha sagt at kunne ikke skjønne annet enn at dette bare var en formalitet og at han ikke skulle bekymre seg. Plutselig får Jim en beskjed om at det er opprettet straffesak både for selve trafikkulykken og for å ha kjørt med utstyr på bil som ikke var forsvarlig festet.
– Jeg var i avhør, men det å prøve å forklare en politibetjent som aldeles ikke forstår seg på lastebil, og hvordan det funker, var ikke helt enkelt. Jeg fikk forklart at sprederen var montert på et godkjent påbyggerverksted, og at vi ikke hadde gjort noen endringer i ettertid, og med det kunne vi ikke lastes for feilen. Vi hadde også GPS i bilen som viste at jeg hadde en veldig forsvarlig og fin fart i svingen.
Det tok flere måneder før han fikk brev fra politiet, der det stod at saken var henlagt på grunn av bevisets stilling.
– Jeg var fornøyd med at saken var over, men ikke særlig fornøyd med at det var pga. bevisets stilling, når vi hadde så klare bevis. Selv mener jeg det burde stått intet straffbart forhold funnet på både meg og sjefen, han var da mistenkt som leder i firmaet.
– Selve tippen og alt styret den dagen opplevde jeg ikke som så fælt som det jeg hadde trodd, men det er alt rundt som tar på. Bedrevitere som vet hva som har skjedd, og som ikke stemmer, og som forteller meg hva jeg skulle gjort. Jeg kjente selvfølgelig også at det var litt ekkelt å kjøre større kjøretøy en stund etterpå.