Isabell (30) sitt store mål er å pigge seg til VM

Det er en tidlig oktobermorgen. Verken snøen eller skiløperne har meldt sin ankomst på Bestemorenga i Bodø. Med ett unntak.

Isabell Katharina Valen er på plass. Hun har vært innom mange forskjellige idretter tidligere. Alt fra crossfit, svømming, ridning og klatring. Men ingen av idrettene har truffet 30-åringen slik som langrenn gjorde i slutten av tenårene.

- På grunn av funksjonshemmingen har jeg alltid vært nødt til å holde meg i aktivitet, sier Isabell i den rå høstluften i skogen over Bodø.

Hun ble født med cerebral parese (cp) i 1994, men har hele livet kunnet gå. Da hun som 19-åring ble bitt av langrennsbasillen, gikk hun rett inn i seniorklassen - og konkurrerte som stående utøver. I løpet av den første sesongen erfarte hun at beina ikke spilte tilstrekkelig på lag.

- Beina koordinerte ikke like godt som jeg hadde forventet. Jeg fant fort ut at overkroppen var mye sterkere og mer utholdende enn beina, sier Isabell.

Ved å fokusere på sine styrker i stedet for sine svakheter og begrensinger, fant ungjenta sin nye lidenskap i livet.

- Jeg fikk en skikkelig aha-opplevelse etter overgangen fra stående til sittende langrennsløper, forteller Isabell mens hun gjør klar rulleskistolen til dagens morgenøkt.

På rulleskistolen sitter Isabell med beina sammenkrøket under seg. Føttene festes til stolen med reimer rundt anklene og over kneene/lårene i front. Rumpen hviler på et sete, som Isabell er festet til med reimer rundt midjen. Understellet på stolen er festet til to helt vanlige skøyte-rulleski med to Rottefella-bindinger på hver av skiene.

Idet Isabell er klar til å bruke superkreftene i armer og overkropp, er hun i realiteten i ett med rulleskistolen hun skal få opp i så stor fart som mulig. Skistavene hun pigger med er lik de som stående langrennsløpere bruker, bare kortere. Når snøen kommer, byttes rulleskiene ut med vanlige ski. Stolen er den samme.

Fra parkeringsplassen ved Bestemorenga ser vi den asfalterte rulleskiløypa, som slynger seg både oppover og nedover, og gjennom krappe svinger.

Om vinteren benytter Isabell seg av hele løypenettet.

- Da bruker jeg stavene til å bremse i nedoverbakkene, forklarer hun.

På rulleski holder hun seg trygt unna de verste bakkene og svingene. Dagens økt skal gjennomføres på det flate, asfalterte partiet nede på stadion. Da handler det om å få mest mulig kraft gjennom stavene og ned i asfalten. Hurtige intervaller står på dagens program.

Isabell har opp gjennom årene deltatt på konkurranser i både inn- og utland. Før Norge stengte ned under corona-pandemien, rakk hun å fullføre prestisjetunge skirenn som Marcialongia i Italia og Vasaloppet i Sverige.

- Etter at verden åpnet igjen, har jeg fullført mange langløp, som Reistadløpet, Karlstadloppet, Nordenskarlotten - og Vasaloppet enda en gang.

Alle rennene Isabell ramser opp, er langløp på flere mil. (hvor lang)

- Jeg klarte ikke fullføre Nordenskarlotten som planlagt i fjor. Det står derfor høyt på lista denne sesongen, sier Isabell og fortsetter:

- Det å sette seg mål, har vært viktig for meg. Av idrettene jeg har prøvd, er langrenn den første hvor jeg har klart å sette meg langsiktige mål å jobbe fram mot.

Det største målet for Bodø-jenta denne sesongen er å delta på VM for parautøvere i nordiske grener. (hvor er det)

Kommer hun seg til VM, vil hun være på samme arena som andre i samme situasjon med ulike former for funksjonsnedsettelser. Slik har det ikke alltid vært.  

Da hun studerte idrett på universitetet i Tromsø opplevde hun et godt miljø og inkluderende miljø med stor grad av tilrettelegging.

Men hun har også opplevd å stå på sidelinjen, bokstaveligtalt.

- Det var løping på programmet og jeg ble møtt av en sjokkert lærer som ikke visste jeg skulle være der. Jeg ble stående å se på at de andre deltok, minnes Isabell.

Fortsatt kan hun oppleve at parautøvere ikke er fullt sidestilt med funksjonsfriske.

- Under premieutdelinger har jeg opplevd at funksjonsfriske blir ropt opp og får applaus, mens jeg som parautøver ikke engang blir nevnt.