Plateanmeldelse: Vakre melodier og mørke toner går i ett

Sort magi: Stormruler leverer et melodisk og brutalt Black Metal album Foto: Stormruler Bandcamp.

Stormruler har med sitt andre album skapt noe magisk og minneverdig.

Stormruler ble dannet i 2019 og har St. Louis i Missouri som sin hjemby. Det skulle ta to år før bandet kom med sitt første album "Under The Burning Eclipse". Albumet fikk med én gang mye positiv oppmerksomhet for sin moderne tvist på original Black Metal med inspirasjon av high-fantasy. Kanskje ikke musikken for Black Metal-purister, men for de som ser etter litt annerledes Black Metal med en mer melodisk vri, er Stormruler sine nå to album noe som definitivt er verdt å lytte på.

Bandet består av duoen Jason Asberry og Jesse Schobel. Jesse Schobel har en lang musikkariere som strekker seg tilbake til 2005, mens den litt yngre Jason Asberry har ikke like lang erfaring. De er begge to knyttet til flere andre Black og Death Metal band, og Jason er kreditert med gitar, vokaler og bass på det nye albumet. Det nye albumet er lansert gjennom Napalm Records som var rask med å signere duoen etter lanseringen av forrige album, som ble relansert med plateselskapets velsignelse. Bandet velger å smi mens jernet er varmt og leverte 14. oktober den nyeste plata "Sacred Rites & Black Magick".

Krig, fantasi og okkultisme

Gjennom sitt lydbilde skaper Stormruler en atmosfære som virker magisk og okkult. Dette er kanskje enda mer tydelig om man tar seg tiden til å gå gjennom tekstene til sangene. Her synges det om sølvsverd, ritualistisk død, elver av blod og mørk magi. Ut i fra dette så kan man tro at musikken er ekstrem, brutal og mørk, noe den kan tidvis være. Samtidig er det stunder hvor musikken er vakker, rolig og triumferende.

Heksegryte av et album

Albumet starter med låten "Hymns Of The Slumbering Race" hvor dobbel akustisk gitar spiller forførende toner. Man kan fort glemme at dette er et Black Metal album, men dette blir man fort minnet på under neste låt "Internal Fulmintation of the Grand Deceivers". Samtidig er selv denne låten forholdsvis myk i forhold til Black Metal-standarden, med unntak av vokalene som skjærer igjennom. Her hører man også innslag av disse akustiske gitarene, som dukker opp regelmessig innom hele albumet. Sangen har også en gitarsolo som nesten hører hjemme på 80-tallet, men som er og fungerer ganske bra i sangen. Det er blandingene av alle disse elementene som gjør albumet så interessant i sin helhet. De blander sjanger og lyder fra ulike elementer på en dynamisk måte, som er veldig interessant. Du har akustisk gitar, heavy metal, gitarsoloer, blastbeat trommer og brutale vokaler blandet sammen i en magisk heksegryte av et album.

Flere av sangene er ganske brutale å høre på, men med jevne innslag av triumferende gitarsoloer, akustisk gitar og synth inni og mellom sangene så blir følelsen av albumet mer episk enn brutal. Et godt eksempel av dette er i låten "To Bear the Twin Faces of the Dragon" som rett etter sin mørkeste del midt inni sangen leder inn i en magisk gitarsolo backet med akustiske gitarer og enkelt trommespill.

Det som kanskje stopper albumet fra å få en toppkarakter er at det er noen av sangene på albumet som kanskje ikke leverer like godt. Det er noen av sangene som ikke er like minneverdige som for eksempel "Ten Heralds, Ten Desolations". Dette er heldigvis den korteste av sangene som ikke er mellomspill mellom sanger. Mellomspill mellom sangene er det også mye av i dette albumet, og de har alle navn, noe som gjør at albumet ser veldig langt ut med 20 låter. Mye av dette er da korte sanger på 30-90 sekunder. Det er heller ikke alle disse som er like gode og som passer inn i albumet. Albumet er en time og fjorten minutter langt, men tiden man bruker på å høre på albumet suser forbi.

Høydepunkter på albumet er nok de to førstnevnte låtene, som er gode eksempler på hvor dynamisk og magisk Stormruler sin låtskriving kan være. "Sacred Rites & Black Magick" og avslutningslåten " A Malice of Dead & Cold" er også sterke sider av albumet.

Terningkast: 5