Plateanmeldelse: Vel gjennomført rockealbum

The Hunna er kanskje ikke et av de mest kjente bandene i rockesirkuset, men de er kjent for sine gode live-opptredener som har ført til at de har fått en meget hengiven fanbase. Etter å ha sluppet tre album med relativ suksess, slapp 4-manns bandet fra Watford den 28. oktober 2022 det selvtitulerte albumet «The Hunna».
Albumet er en fortsettelse av den tidligere brukte sounden, og er i liten grad revolusjonerende, men allikevel treffer guttene fra England godt når det kommer til å appellere til sin fanbase og andre med en rockefot på lager.

VÅRE DUMME LIV

Bandet har tidligere sagt at musikken de lager handler om deres «dumme liv» og de fortsetter i samme sporet gjennom hele dette albumet også. Det handler om tvilen man går med i hodet, om kjærlighet og det å ta sjanser når det kommer til andre mennesker og lignende.

STORMEN

Albumet starter med en melodisk og mer elektronisk sang uten tekst som heter «The Storm». Og det er passende når de to neste låtene på albumet er de mest «harde» låtene på albumet. Der «The Storm» ikke blir noe høydepunkt og fort forsvinner i glemmeboka, er både «Trash» og «Fugazi» som følger opp denne låten veldig minneverdige. Det som kanskje trekker litt ned er at de til tider høres ut som samme sang, og jeg tror hvis man satte sangene på for folk som ikke hadde hørt dem, ville de trodd det var samme sang.

ROLIGERE, MEN BEDRE

Som i tidligere album føles det som at The Hunna sine beste sanger er når de lager de mer rolige sangene og har sanger om kjærlighet, tvil og konflikter. Låten «Sick» er et godt eksempel på dette, og der drar de virkelig på når sangen nærmer seg slutten med litt ordentlig «metalskriking». Gjennomgangsmelodien i nettopp disse låtene er at de er veldig fengende, og da spesielt i refrengene, som passer til deres stil som et av de bedre live-bandene på festivaler og lignende.

FALLER FLATT

Noe som trekker albumet ned fra det helt store er det at i løpet av det 13 låter lange albumet er det egentlig rundt 7-8 av låtene som virkelig treffer, og de har flere låter som rett og slett ikke er minneverdige nok.

Høydepunktene i albumet er fort «Sick», «Apologies» og «Untouched Hearts». Hadde de mindre gode låtene på albumet vært opp mot kvaliteten på disse, hadde vi luktet på en toppkarakter, men dessverre er litt for mange forglemmelige.

TERNINGKAST: 4