Seks stjerner til Askepott

Handlingen tror jeg mange kjenner fra før. Men for ordens skyld: Det var en gang en prins. En kjekk ung mann, som heller vil bruke fritiden på være med venner og jakte. Askepott er en foreldreløs tjenestepike for sin onde stemor (Ellen Petersen) og stesøster (Ingrid Giæver). Til kongen (Thorbjørn Harr) og dronningens (Nasrin Kusharwin) frustrasjon viser prinsen lite interesse for sine kongelige plikter, og nå begynner det å haste med å finne seg en brud. Kongen arrangerer slottsball for alle piker i kongeriket og gir prinsen et dilemma: Innen midnatt må han velge seg en pike som han gifter seg med, eller så gjør kongen det for han. Den onde stemoren drømmer om å stige i gradene og ser sjansen. Askepott drømmer mest om en kveld vekk fra slit og skitt. På tross av stemorens uendelige plikter klarer askepott å snike seg på ball, og det blir kamp om hvem som får prinsen og hele kongeriket.

Foran kamera er flere kjente fjes fra den norske skuespillerbransjen. I rollen som prinsen er Cengiz Al, som ble verdenskjent gjennom ungdomsserien SKAM. Ellen Petersen (Frikjent), Kristoffer Hivju (Games of thrones), Nils Jørgen Kaalstad (Vikingane) og Thorbjørn Harr (Birkebeinerne, Tunnelen) er også å se i filmen. Det mest oppsiktsvekkende med rollebesetningen er hovedrollen selv, Askepott spilles av Astrid Smeplass. Smeplass har i flere år toppet de norske spillelistene under artistnavnet Astrid S. Noen vil si det er rart og kritikkverdig å gi Smeplass rollen fremfor en utdannet skuespiller eller en med skuespillererfaring. Er trynefaktor viktigere enn skuespiller-presentasjon?

Man kan alltids stille spørsmål ved om man kun skal bruke utdannede skuespillere. Jeg forstår at det kan føles frustrerende for nykommere når Smeplass får hovedrollen i en stor norsk spillefilm uten å måtte prøvespille. Men Smeplass har tatt oppgaven seriøst. Skuespillet er troverdig, og hun har uskyldigheten og sjarmen en askepott skal ha. Hun og Al har god kjemi, og spiller hverandre gode. De øvrige skuespillerne spiller på det nivået som forventes av Norges skuespiller-elite. Castingansvarlig kan si seg fornøyd med en god jobb.

Det er den erfarne regissøren Cecilie Mosli (Frikjent, Mammon) som har tatt på seg oppdraget med å lage en god julefilm. Filmen er spilt inn på ulike gårder på Maihaugen i Lillehammer og Gjende i Jotunheimen. Handlingen er ikke lagt til noen bestemt tid, men i likhet med andre eventyr er vi langt vekk fra det 21. århundre. Karakterene må ta seg fra a til b med bruk av hest, og det jaktes med gevær fremfor pil og bue. Når man skal lage en nyinnspilling står man fritt til å endre mye, men valget om å beholde den gamle sjarmen gir filmen en styrke. Det er mye mer romantisk å se to forelskede ri inn i solnedgangen i den norske fjellheimen fremfor at de sitter i en bil langs E6.

Tre nøtter til Askepott vekker dessuten nasjonalfølelsen i deg. Filmen serverer nydelige bilder av de snøtunge fjellene. Det er fjordinger som trekker sledene, og gårdene er som tatt ut av 1800-tallets malerier. Og sist, men ikke minst de nydelige bildene av nordlyset som brer seg over vinterfjellene. Utlendinger som ser denne filmen får mange hint om at handlingen foregår i norske omgivelser. Bruken av norske særpreg er en fin måte å ta avstand fra den tsjekkiske originalen. At vi kjenner historien så godt fra før, begrenser mulighetene for frempek og spenningskurve. Men jeg kan røpe at regissør Mosli har gjort noen endringer for spenningseffekten.

Tre nøtter til Askepott forteller oss historien om en jente som ikke gir opp. I kjent eventyrstil finner hun ut at om man har troa på seg og er snill mot de man møter vil man alltid få hjelp fra uventet hold. Kommer denne versjonen til å overta plassen til den tsjekkiske originalen på julemorgenene fremover? Nei, det tror jeg ikke. Men det trenger den ikke heller. Jula har heldigvis få begrensinger på antall filmer som kan sees. I tillegg til prinsen og hele kongeriket får Askepott seks stjerner av meg til jul.