"The Sopranos" har unngått meg for lenge

Først vil jeg si at dette er den morsomste dramaserie-episoden jeg noen gang har sett. Humoren fungerer så utrolig bra fordi karakterene er sanne til seg selv og sine situasjoner. Ingen vits er satt inn fordi den er “morsom”, noe mange moderne filmer og serier ser ut til å få til med uønsket resultat.  Selv om karakterene ofte gjør ting vi kanskje ville syntes er uakseptable, tilgir vi de fordi det er morsomt. Dette er et resultat av mesterfull manusskriving og utmerket skuespill.

Jeg vil ikke avsløre for mye av hva som skjer i episoden selv om serien er noen år gammel. Det er nok å prate om på et overflate- nivå. Vi møter mafialeder Tony Soprano (spilt av James Gandolfini) som har både sitt imperium og familie å ta hånd om. Han lever et relativt “normalt” liv før han plutselig får et angst-anfall, besvimer og blir sendt til psykologen Dr. Jennifer Melfi (Lorraine Bracco).  

Tony er hovedpersonen og den vi ser mest av, og det er aldri et kjedelig øyeblikk. Han har en slik tilstedeværelse på skjermen som får meg totalt investert. Her har vi en karakter som nyter de enkle gleder i livet, og vi får ta del av det. Han lever halve livet sitt i en stygg verden hvor det verste av menneskets natur er påkrevd og blir høyt verdsatt. Allikevel ser vi han lykkeligst når han viser barmhjertighet og er sann til sin egen mer “etiske” karakter. Her er det ikke et forsøk fra serien å hjernevaske publikum til å motvillig svelge hans bedre handlinger stilt mot det uetiske. For så å bli forvirret av hva vi skal tenke om han i et forsøk på å gjøre han til en “grå” karakter. Han får oss til å se innover at vi er alle ute etter det samme i livet, selv om vi er i forskjellig omstendigheter. Det er slik jeg ser han, uten å påtrenge for mye av mine egne tanker i andres tolkninger.