Symbolpolitikk vil ikke redde kloden vår

Published at: tir 25.10.2022 10:33 / Updated at: tir 25.10.2022 12:32

I sommermånedene 2021 gikk EU-land, inkludert Norge, inn for å forby bruk av engangsplast. Det er nettopp derfor du nå må bruke trepinner eller pappbiter for å spise yoghurten din. Det er derfor colaflaskene nesten ikke kan drikkes av lengre, og det er derfor du må drikke brus av pappsugerør som smuldrer opp. Baktanken med dette EU-direktivet er at vi skal kutte bruken vår av plast, slik at mindre avfall ender opp på avveie. En fin tanke, men en praksis som ligner symbolpolitikk mer enn en pragmatisk løsning på et gigantisk problem.

Av Thomas Alstad

Ifølge Handelens Miljøfond kaster nordmenn 540.000 tonn med plast i året. En stor sum, men en vi kan håndtere forholdsvis godt. Vi har nemlig god nok infrastruktur til å lagre og transportere plast til andre land. Der vil plasten gjenvinnes eller brennes. Dessverre ender jo en god del plast i naturen, hvor den til slutt ender opp i havet. Det er det som er hovedproblemet.

Mange små endringer vil ha store innvirkninger til sammen. Slik lyder forsvarerne til småtiltak som for eksempel EU-direktivet fra 2021. Dette er selvfølgelig sant. Alle sammen har et ansvar for å ikke kaste plast i sitt nærmiljø. Plast har en destruktiv evne mot små lokalmiljøer hvis det bare ligger og slenger i naturen. Nå har det gått over ett år siden EU-direktivet trådte i kraft. Kan vi virkelig påstå at vi er kommet oss noe nærmere å redde kloden?

Oversikt over plastavfall som har endt opp i havet. Hentet fra ourworldindata.org.

Slik jeg ser det ligger mye av problemet i at miljøpolitikken i Norden fokuserer for mye på oss selv og hva vi gjør, i stedet for å se ut i verden. Our World in Data har kartlagt fordelingen av hvilke kontinent som står bak plastavfallet i havet. Der ligger Asia på hele 81 prosent av det globale utslippet i havet, sammenlignet med Europa på 0,6 prosent. Norge, forøvrig, ligger på 0,00 prosent. Dette kommer av at vi bidrar så lite til den globale forsøplingen at det ikke kan merkes på to desimaltall. Land som India, Filipinene, Indonesia, Malaysia og Kina står frem som de desidert verste på utslipp i havet. Flere av disse er land som ikke har god nok infrastruktur til å resirkulere i like stor grad som vi har i Europa.

Jeg foreslår ikke at vi skal gi blaffen i hvor plasten vår ender siden det ikke er vi som er verst. Jeg sier heller ikke at vi skal legge all skyld på land som ikke er like rike som oss. Mitt problem er at vi velger å fokusere på alt for små endringer på et altfor globalt problem. Istedenfor å torturere oss selv med flis i tunga fra yoghurtskjeen, kunne rike land som Norge heller hjulpet andre land. For eksempel ved å hjelpe dem med forbedring av infrastrukturen sin. Som et av verdens rikeste land har vi et ansvar om å hjelpe andre land håndtere plasten sin. På fly blir man bedt om å ta på egen oksygenmaske før man hjelper andre. Men vi nordmenn har rimelig god kontroll på vår maske, så det er på tide å hjelpe andre med sin.