Taliban ødela drømmene mine

Millioner av afghanere har i årevis kjempet, slitt og studert for at drømmene de bærer i hjertene sine som en dag skal bli til virkelighet. De så for seg å bygge husene de drømte om, vaske gatene rene for blod og gjøre de grønne igjen med blomster. De ønsket å gjøre foreldrene stolte, foreldrene som ofret så mye for å gi dem de beste forutsetningene for et bra liv og utdanning. Men alt ble knust, som støv i vinden.

Jeg, som tusenvis av andre unge, studerte, trente og svettet for å oppfylle barndommens drømmer, drømmer som formet mine dager og netter. Jeg ville fullføre utdannelsen. Jeg ville bruke sport og stolthet for å styrke veien mot målene mine, inntil den dagen jeg kunne gjøre dem til virkelighet. Men så kom det et øyeblikk hvor alt jeg hadde bygget, ble revet i fillebiter. Den dagen Afghanistan falt til Taliban – 15. august 2021.

Det var dagen da alles eneste ønske var å redde livet sitt. Alle søkte etter tryggere steder; bortsett fra Talibans medlemmer. Hver drøm ble knust, hvert håp ble forvandlet til et mareritt.

Jeg fant heller ingen ro. Ved siden av mine egne drømmer og håp, bar jeg på en dyp bekymring for mitt eget land – et land bygget på et fundament av blod og store ofre. Men nå ble det igjen kastet ut i mørket. Den største ressursen et land kan ha, nemlig de unge og utdannede, var i en desperat flukt for å redde livet sitt. Det var uutholdelig å se. For første gang, mens jeg gikk gjennom gatene, kjente jeg en klump i halsen og tårer i øynene. Men hva annet kunne jeg gjøre enn å sitte stille og se på?

Dette er historien til ufattelig mange unge afghanere som i frykt forlot sitt hjemland, med håpløshet og redsel i blikket, for hva som ville møte dem i et helt nytt land. Alt de hadde lært, ble lagt til side, og de jobbet som dagarbeidere for å overleve. Drømmer fantes ikke lenger; alt som var igjen, var bekymring og kaos. Foreldre og søsken levde i frykt, i håp om at deres sønner ville sende penger hjem for å dekke dagliglivets utgifter.

Er ikke dette en urettferdig mot så mange mennesker?

Jeg var i samme situasjon, men med en liten forskjell. Vi kom til Norge, med hele familien. Vi hadde ikke lenger den konstante bekymringen for å finne mat; vi hadde fysisk trygghet, og alt virket bra på overflaten. Men på innsiden var alt i ruiner. Alt vi hadde investert i oss selv, føltes bortkastet.

 Vi visste ikke hva fremtiden ville bringe, hvor vi skulle dra eller hvor vi ville ende opp. Selv når jeg snakket med gamle klassekamerater, hadde alle samme situasjon. Ingen hadde en klar plan, ingen var mentalt samlet.

 Denne oppløsningen var så dyp at den for en lang stund grep tak i sinnet. Uansett hvor mye du prøvde å fokusere, klarte du det ikke. Noen ganger tenkte du på hjemlandet, andre ganger på landsmennene dine, og noen ganger på drømmene du hadde bygget der. Nå måtte disse drømmene bygges på nytt, i et nytt land, med en ny kultur, nytt språk og nye folk. Ville noen i dette nye landet støtte meg i å bygge på de nye drømmene mine?

Vil noen virkelig støtte oss? Vil sinnet noen gang helbredes slik at vi kan gå videre mot drømmene våre igjen?

Dette er spørsmål de fleste av oss ikke har svar på, bare tiden kan gi oss svaret.

Etter hvert måtte jeg overbevise meg selv om at det som hadde skjedd, var forbi. Jeg måtte gå videre og begynne å bygge på nytt. Det som var, er borte. Nå måtte jeg fokusere på de nye mulighetene, arbeide med dem, og hvis jeg var heldig, kunne jeg kanskje nå dem. Mange år senere kunne jeg kanskje si til meg selv: “Ja, til tross for alle utfordringene, klarte jeg å nå målene mine, jeg ga aldri opp.”

De første to årene var jeg i ferd med å forberede mitt uforberedte sinn. Jeg overbeviste meg selv om at alt jeg hadde bygget, var borte, og at jeg måtte begynne på nytt. Etter to år begynte sinnet mitt å bli klart, sakte men sikkert begynte jeg å gå en ny vei. Jeg glemte det som hadde plaget meg og begynte å jobbe med nye ideer. Nå, etter tre år, har alt blitt bedre, og jeg håper jeg kan oppfylle mine nye drømmer. Som meg har mange unge funnet sin vei; de har overbevist seg selv og begynt å leve ut nye drømmer. Ingen vet hvordan disse drømmene vil bli virkelighet, men i det minste har vi en visjon. En i Afghanistan, en annen i Iran, en annen i Europa eller Amerika. En dag vil denne generasjonen nå sine drømmer, og de vil hjelpe et sørgende og ensomt Afghanistan med å gjenoppstå og bli bygget opp igjen.