Ti måneder senere: «Var det et klokt valg å sparke Solskjær eller er dagens fotball for lite tålmodig?»

Etter 3-1 tapet mot Liverpool den 16.Desember 2018 ropte Manchester United med et nødskrik om en endring. To dager senere var trofégarantisten José Mourinho sparket, og Ole Gunnar Solskjær var bekreftet som midlertidig manager dagen etter der igjen. Med tittelen «interim manager» vant Solskjær 14 av de første 19 kampene sine med et poengsnitt på 2,32 poeng. Etter fire måneder som midlertidig manager, fikk han jobben permanent. Avgjørelsen fikk mange reaksjoner, både positive og negative. 

I hans første hele sesong ble det 3.plass i Premier League og semifinale i Europa League, prestasjoner som var langt over forventning. Foran 20/21 sesongen tvilte mange på han og hans mannskap. Flere «panikkjøp» gjorde at tvilen ble større, spesielt med en svak sesongstart. Til tross den krevende sesongstarten, kjempet United seg til tabelltopp i slutten av januar, noe som ga alle United-fans håp om en lys tid i vente. Sesongen endte med 2.plass i ligaen og finaletap i Europa League. Sesong tre skulle være sesongen, hvor sølv skulle bli omgjort til gull. Solskjær signerer Jadon Sancho, Raphael Varane og Cristiano Ronaldo. Etter en sterk sesongstart, ble resultatene gradvis dårligere og dårligere. Et 0-5 tap hjemme mot erkerivalen Liverpool skulle vise seg å bli starten på slutten for Ole Gunnar Solskjær. Hver kamp etter dette ble kun mer og mer ydmykende for Manchester United. Etter et 4-1 tap borte mot nyopprykkede Watford den 20.November 2021, bestemte styret seg for å sparke Solskjær. 

Da spurte jeg meg selv: Var det et klokt valg å sparke Solskjær eller er dagens fotball for lite tålmodig? Dagens fotballklubber handler kun om prosjekter og resultater. Hvis vi ser på Chelsea, så skal det kun en 4-5 dårlige kamper til før en manager brutalt blir sparket. Manchester United hadde Sir Alex Ferguson som manager i 26 år, deretter David Moyes i ti måneder, Louis Van Gaal i to sesonger og Mourinho i to og en halv sesong. Hva sier dette om trenden i Manchester United? Det virker som om styret kun har vært fokusert på å få umiddelbar suksess. Flere milliarder kroner er blitt brukt på mange spillere som har underprestert. For å sette det i perspektiv, så kan vi se på perioden 2012-2022. Her har Manchester City hatt tre managere, Liverpool hatt tre, Arsenal har hatt fire, Chelsea har hatt åtte, og Tottenham har hatt åtte. Det vi ser her er at for toppklubbene, er resultater det viktigste. Sportslig har City og Liverpool som har hatt minst trenere de siste ti årene hatt mest suksess. For de andre lagene er det mer ustabilt. Det er vel ikke så rart, når det er så mange trenerbytter. Dette forteller oss hvor viktig både umiddelbar og langsiktig suksess er. Hadde ikke Ole Gunnar Solskjær suksess?

Gjennom sin tid i Manchester United, gjorde Ole Gunnar Solskjær det klart at dette prosjektet ikke var noe kortsiktig, men at det var mer langsiktig. Det var viktig for han å få identiteten til United og kulturen tilbake, omtrent likt som Sir Alex Ferguson dagene. Men for å være helt ærlig, så fikk ikke Solskjær alltid de spillerne han ville ha, og det hendte at daværende daglig leder i klubben Ed Woodward tok saken i egne hender og signerte spillere, kanskje fordi presset på han var så stort. Hadde ting gått bedre om Solskjær fikk akkurat de spillerne han ville ha? Svaret på det kan bare spekuleres om. 

Sosiale medier har fått en stor plass i dagens idrett. Når det går bra, så blir man hyllet, men om det går dårlig, blir du en «meme». De fleste som bruker Instagram og Twitter aktivt vet at når en klubb underpresterer over en periode vil det «trende» flere hashtagger hvor fansen ytrer sin misnøye ovenfor treneren sin. «#solskjærout» er et eksempel på noe som florerte på blant annet twitter på slutten av hans tid i Manchester United. Fansen blir rett og slett mindre og mindre tålmodige. Når eierne i fotballklubber ser dette, vil de som oftest ihvertfall vurdere saken. Senest i sommer bestemte United seg for å ikke signere den aldrende spissen Marko Arnautovic, fordi det hadde komt så negative reaksjoner fra fansen om at det var en meningsløs signering. Dette viser kun hvor stor betydning sosiale medier har i disse dager. 

Tiden etter Solskjær har også vært svært preget av kontroverser, reaksjoner og dårlig stemning. Da han fikk fyken, bestemte klubben seg for å ansette gudfaren til gegenpresset, nemlig Ralf Rangnick på midlertidig basis. Til å starte med, så det ut som en brukbar idé, men det gikk ikke så mange uker før frustrasjon over resultatene begynte å øke. De vant mindre og tapte mer. I tillegg til dette ble det lekket dramatisk mange antall hendelser som skjedde bak det som skulle være lukkede dører. Spillerne ble misfornøyd med treneren og kranglet internt i laget, samtidig som lagmoralen sank på et bunnivå til slutt. 

Etter en tung vår for Manchester United, ble det i sommer klart at nederlenderen Erik Ten Hag skulle ta over. Etter en lovende sommer, så har sesongen gått helt greit så langt. Laget ser bedre rustet ut for både nåtid og fremtid og en del av spillerne som bidro til dårlig stemning har forlatt klubben. Da kommer vi til spørsmålet om det virkelig var verdt at United skulle kvitte seg med Solskjær. 

Kortsiktig vil det på mange måter gi mening at han fikk sparken. Laget presterte dårlig, og de spillerne som alltid stilte opp for han, begynte å svikte han. På andre siden var han den første United manageren som tok klubben til to strake topp 4 plasseringer, noe de ikke hadde gjort siden Sir Alex Ferguson for ti år siden. Det er verdt å merke seg at han også tok klubben til Europa League finale, kun seks måneder før han mistet jobben. Er tre sesonger virkelig nok tid for å få suksess i en klubb som har slitt i snart ti år? Spørsmålene er mange, men svar vil vi kun få etter tid.

Eller?