Vi er ikke i Westeros lenger

House of the Dragon er den etterlengtede forløper-serien til verdensfenomenet Game of Thrones. Vi følger karakterer i og rundt kongefamilien Targaryen 172 år før hendelsene i den første serien. House of the Dragon er basert rundt boken Fire and Blood av George R.R. Martin, som også var med på å skape serien sammen med Ryan J. Condal. Første episode er skrevet av Condal og er regissert av Miguel Sapochnik, som tidligere har regissert flere episoder i Game of Thrones. Den heter The heirs of the Dragon og ble utgitt 21. august 2022. på HBO Max.

Skyhøye forventninger?
Skal man sammenligne House of the Dragon med Game of Thrones? Tradisjonelt sett burde jeg kanskje vurdere hver serie på egne vilkår. Det er verdt å nevne at House of the Dragon er basert på en bok som er mer lik en historiebok og ikke en fortelling med direkte innsikt i karakterers tanker som i Game of Thrones.  Men i dette tilfellet er dere flere referanser og likheter i serien som gjør at en sammenligning ikke vil være urettferdig. I tillegg er seriene satt i samme univers, og det forstås slik at man kan se det som to deler i en større helhet, litt som det gamle og det nye testamentet, bare med mindre vold og magi.

Vi har ingredienser, men ingen fantasi
I første episode av House of the Dragon fikk vi mye av det vi likte med Game of Thrones: Vold, sex, politisk intrige, baksnakking og drager. Alle delene ser ut til å være der, men det er noe veldig viktig som mangler. Det som var så fantastisk med Game of Thrones var den virkelighetsfølelsen man fikk. Selv om dette er en fantasiverden, var den alltid bundet i prinsippet om årsak og virkning.

I House of the Dragon virker det som om noen av karakterenes handlinger kun er der for å fremvise til noe som kommer til å skje, eller skape en arketype. Her er et eksempel: Tidlig i episoden ser vi at prinsessen besøker sin gravide mor hvor hun uttrykker bekymring for hennes velvære, når alle andre bare tenker på babyen. Det er først etter man har sett halvveis at man skjønner at denne replikken bare ble bare skapt for en senere hendelse, som hvis ikke hadde skjedd, ville ikke gitt noe mening. Altså det virker som prinsessen ikke virkelig er i scenen og sier det hun ville sagt. Det andre eksempelet er da de prøvde å skape en «grå karakter», en karakter som er verken snill eller ond. Kongens bror i serien myrder og lemlester en hel gjeng med folk i en scene, men så ser vi han på et bordell hvor han ikke klarer å holde en ereksjon. Kamera hviler på han, og det kunne like godt sagt midt på skjermen: «synes synd på meg!». Stakkars, han har det ikke så greit, det er derfor han er som han er! Det er ikke slik man skaper grå karakterer.

Lag karakterer, ikke hendelser
Hele poenget med scenen mellom prinsessen og dronningen er å vise at hun er annerledes, en moralsk person som tenker utenfor boksen. Du må først vise at dronningen blir nedprioritert for barnet, du må vise hvorfor en ung jente vil bry seg så iherdig. Da kjøper vi det som blir sagt, og det blir en emosjonell gratifikasjon når moren sin skjebne inntreffer. Det holder ikke med å gi dagens moralske overbevisninger og holdninger til en jente i middelalderen og si: «Se så omtenksom og smart hun er».

Hva er det som gjør en karakter suksessfullt grå? Etter min mening er det mennesker man kan sympatisere med, men som tar handlingsalternativet vi selv ikke ville tatt. Det er det som gjør det grått, det hvite er publikums sympati og det sorte er uetiske handlinger som skitner til det hvite. De får oss til å tenke, hvor langt er vi selv villig til å gå? Problemet med kongens bror er ikke at har gjør «gode» og «onde» handlinger om hverandre basert på måfå for å nå sine mål. Men at han er «laget» som en grå karakter vi skal føle sympati for. En grå karakter er ikke noe du produserer på skjermen, men er en oppfatning i publikums hode. Det er hver enkelt person sin vurdering som plasserer karakteren på en gråskala. Vi må se mer av hva broren til kongen vil, da kan vi selv ta en avgjørelse om det han gjør for å oppnå sitt mål. Det er et problem som går gjennom hele serien. Det må være flere scener som utforsker personenes motivasjoner, og en klar link mellom det som har skjedd tidligere og det som skjer nå. Game of Thrones sin store suksess var akkurat det, en karakters handlinger viste alltid til hva det var de prøvde å oppnå. I House of the Dragon ser vi karakterers handlinger oppstå tilsynelatende av seg selv, for at vi skal gå videre til neste hendelse.

Verden i House of the Dragon virker varmere, ikke bare fordi vinteren er lengre unna enn i Game of Thrones. Men det er en klar tone og atmosfæreforskjell. Game of Thrones virker så mer kald og virkelig fordi konsekvenser skjer med folk som trer over grensen i middelalderen. I House of the Dragon mangler det en dominoeffekt, små detaljer er ikke så viktig, og folk ser ut til å overhøre det som trengs for å føre plottet videre.