Norges flytende rusproblem (TM)

Det er ikke alkoholen sin skyld for at den norske drikkekulturen er så latterlig. Det er et menneskelig problem – at vi har sosialisert oss til å tro at drikkingen er det som avgjør om man har det gøy eller ikke.

En av de store gledene med helgen, er når kvelden sniker seg rolig inn og jeg begynner å føle meg rastløs. Da er det svært deilig å rusle ut og ta seg en pils. Noen ganger er en avslappende stund med en øl i hånda og gode samtaler med venner akkurat det som trengs.

Problemet er bare at ingen vil bli med.

Nå er det ikke slik at jeg kjenner mange som ikke liker smaken av øl. Tvert imot – jeg kjenner veldig mange som elsker smaken av øl, så lenge det er mange enheter i løpet av et veldig kort tidsrom.

Etter å ha investert en god del tid i et studentmiljø, virker det som at jeg er av et mindretall som foretrekker rolig drikking og som er kritisk til dagens uforsvarlige drikkekultur.

Tar man en titt på Folkehelseinstituttets egne rapporter for alkoholbruk og drikkemiljøer, ser man raskt noen skremmende målinger.

Jeg må si at det er påfallende hvordan eksperter og undersøkelser er i samme båt som meg, og mener at det er et flytende rusproblem som herjer i Norge!

Nå skal ikke jeg si at dette er et problem som bare finnes i Norge. Slike drikkekulturer finner vi over hele Norden, og i de fleste nordeuropeiske land. England og mange steder i USA inkludert.

Hvis vi sammenligner Norge med andre europeiske land, med litt mer raffinert drikkekultur, så ser vi en soleklar forskjell.

I Frankrike, Spania og Italia er alkoholen sett på som et tilbehør – noe som skal nytes sammen med noe, enten om det er mat, sosiale lag eller som en del av et avbrekk. I de samme landene ser vi til og med at det drikkes mer regelmessig, men all drikking er med måte.

Til og med i Storbritannia og Tyskland, så ser vi en ordentlig pubkultur, der alkohol er i stor grad et tilbehør til sosiale arenaer.

En rar ting er at vi nordmenn gledelig deltar i slike drikkekulturer når vi reiser, men når vi kommer hjem forblir den norske drikkekulturen akkurat den samme. Hvorfor tar vi ikke med oss en del av de utenlandske drikkekulturene når vi kommer hjem igjen?

Det er ikke alkoholen sin skyld for at den norske drikkekulturen er så latterlig. Det er et menneskelig problem – at vi har sosialisert oss til å tro at drikkingen er det som avgjør om man har det gøy eller ikke.

Det samme ser vi i statistikkene. Det er ikke selve alkoholen det står på, men drikkemønsteret.

Flere studier viser at nordmenn ligger langt nede på lista når det kommer til hvor mye hver og en av oss drikker. Likevel ligger vi på andreplass når det kommer til årlig inntak totalt, sammenlignet med alle andre land!

Med andre ord: Når vi først drikker, så drikker vi jævlig mye.

Her er det ikke snakk om å gjøre et kjøp på Vinmonopolet på en lørdag og ta det varsomt. Her er det snakk om et kappløp om å tømme hele innkjøpet i løpet av kvelden.

Jeg vil også skylde dette mønsteret på drikkepress. Dette ser jeg både direkte og indirekte.

Direkte i at skjenking blir utrolig oppfordret til, fordi det er fjernheten som gjør det morsomt.

Indirekte i at vi ser på rusen som en utrolig vesentlig morofaktor, og det påvirker andre til å tenke det samme. Jo mer fjern man blir, jo mer interessant blir man.

Dette er bare tull.

De beste stundene mine med alkohol, er når jeg sitter i godt lag med venner, med en pils ved siden av. Alkoholen er ikke fokuspunktet, men heller det sosiale aspektet. Det er det som skaper noe betydningsfullt. Jeg kommer til å våkne opp dagen etterpå og glede meg over tanken av gårsdagen.

Det gjør ikke du.

Er det ikke litt ironisk hvordan vi elsker store sosiale samlinger, men at det er promillen som skal bedømme hvor godt vi faktisk elsker det? Hvordan kan vi påstå at vi elsker slike samlinger, hvis vi ikke husker noe dagen etterpå? Elsker vi egentlig sosiale samlinger, når det ikke er det vi møter opp for?

Det er ingen tvil om at alkohol øker underholdningsfaktoren og kan være et bonuspoeng for god stemning. Jeg merker selv at jeg blir langt mer utadvendt og åpen når jeg har en pils i hånda.

Men hva høres egentlig bedre ut?

Å helle i seg så mye alkohol som mulig på fire timer, bråke og dumme seg ut, for så ikke å huske noen ting – og våkne opp forferdelig bakfull dagen etter, eller å ha en mer avslappet og koselig stemning med venner, med dype, betydningsfulle samtaler, på en ansvarlig og forsvarlig måte – for og så våkne opp helt normal dagen derpå?

Jeg syntes at det siste alternativet virker best i lengden.

Ja, ville kvelder og mye drikking har sin plass, men det er ikke hver helg. Det er ikke alltid det passer seg å fylle opp pilsglasset på den måten. Problemet er ikke at man ikke skal hygge seg med alkohol. Problemet er å være avhengig av alkoholen for å hygge seg.

Framfor å følge saueflokken når helgen kommer, hva om du dropper turen innom Vinmonopolet, og heller tar med deg et par venner på den lokale puben? Ta dere et par pils og se hvor samtaleemnene leder dere.

Det er stor sjanse for at dere våkner opp dagen etterpå uten kvalme. Og jeg regner også med at du slipper å fortelle deg selv at du «aldri skal drikke igjen».